Det går mot jul, og vi ser tilbake på et spennende år med mange gode kulturminneopplevelser. Av alle nye og gamle eller kanskje nygamle funn, står oppdagelsen av røysfeltet på Stuthaugen i Rennebu kommune i en særstilling. Sjelden vasser arkeologene rundt i «røyshimmelen».
Stuthaugen – oppdagelsen av et nytt røysfelt
Første gang vi besøkte Stuthaugen var på en liten befaring i starten av juni 2022. Hovedvegen gjennom vårt langstrakte Norge, E6, skulle utbedres, og undersøkelsesområdet var stort. Vi måtte finne framkommelige veier og steder vi kunne parkere for å gjøre en god registreringsjobb. Vi hadde sett oss ut Stuthaugen på kart som en fin høyde, og vi avsluttet befaringen med en tur opp.
Opp traktorveien, forbi løpende hester i enga, og videre til den gamle gården med tre hus i dårlig forfatning. Den ene bygningen med blikktak, stabburet uten tak og det tredje huset med store bjørketrær opp gjennom det sammenraste taket. Det er noe eget å se gamle hus i forfall, en egen sjarm og mystikk. En gang yret plassen av liv, nå var den en stille, skjermet og idyllisk beiteplass for sky hester. En skjult perle som bare grunneierne og beitedyra visste om.
Vi fulgte hestene opp til den ene av to høyder med trær. I forsenkningen mellom høydene lå beitemark og noen store stein. Vi feltarkeologene likte senere å tenke at navnet Stuthaugen kom av disse to høydedragene, som hornene på en okse, og høydene fikk navnene vestre og østre horn.
Vi fulgte altså hestene til vestre horn, og på toppen fant vi en rund forhøyning. En gravhaug? Og der, litt lenger borte, var det ikke en røys? Vi pirket litt med jordboret mellom krattet, og jo, her var mye stein. Rydningsrøys eller gravrøys? Det måtte vi ta stilling til etter hvert. Vi tok runden rundt det østre hornet. Og på tuppen mot gården lå to fine runde røyser som vi umiddelbart tenkte på som gravrøyser. For en plass! Vi gledet oss til gjensynet senere på sommeren.
Vi var tilbake på Stuthaugen i tidlig juli. Mine kollegaer hadde startet registreringen og funnet flere gravhauger og noen gravrøyser. Det gjensto en god del å måle inn, og vi tilbrakte en ny uke på stedet. Hestene var byttet ut med sauer, og beitemarka hadde blitt en idyllisk eng. En uke burde være mer enn nok til å fullføre registreringen på Stuthaugen, men der tok vi feil. Trøndersommeren leverte ikke i 2022, men det gjorde Stuthaugen.
Vi endte opp med å registrere 10 gravhauger. Så var det røysenes tur. Mange var små og vanskelig å få øye på, ofte bare en antydning til en runding med stein under mose og kratt. Vekk med vegetasjon for å se på formen og deretter måle inn med GPS i kartprogrammet vårt. Etter en stund ble vi god til å få øye på de minste og mest gjemte røysene. En av våre mest brukte setninger denne uka var «her er en til», eller varianten «Herregud, her er enda en».
Vi fant mange små, men pent oppbygde sirkler av stein, gjerne lagt rett på berg, og vi fant flere større. Felles for alle størrelser var at de virket planlagt og pent oppbygd. De fleste var runde, men noen var også avlange. Flere røyser var oppbygd med små stein lagt inntil eller oppå en stor stein. Andre steder ville vi tenkt dette som rydningsrøyser, men satt i kontekst med mengden røyser på Stuthaugen, begynte vi å lure. Inne mellom trærne var det nesten så vi snublet i smårøyser overalt.
Det er en spesiell følelse å stå blant røysene med lyset filtrert mellom trærne, nesten som i en gravlund. Og etter som dagene skred fram begynte det lille området å hete Vestre Gravlund. På Vestre Gravlund ligger 8 gravrøyser innenfor et ganske flatt område på rundt 200 m2. Hadde dette vært rydningsrøyser, lå de på godt dyrkbar jord. Mye mer logisk å rydde alt i en stor haug og så pløye opp det flate området. De kunne selvfølgelig ha brukt hakke og de små røysene fungerte som varmemagasin, men røysene ligger for tett til denne typen jordbruk.
Vestre Gravlund ligner på en konsentrasjon av 10 røyser som ligger i en svak, nordvendt skråning mellom de to hornene. Dette området fikk navnet Nordre Gravlund. Det er mindre egnet for dyrking, og virker tungvint å drive hakkebruk. Røysene er så pent oppbygd at vi tenker gravrøys heller enn rydningsrøys.
Røysene fikk ligge i fred gjennom hele storhetstida til den «moderne» gårdsdrifta på Stuthaugen. Noen av de største røysene i kant med beitemarka har store stein lagt på toppen. Disse kan være nyere rydning, men vi kan se pent oppbygde røyser av mindre stein i bunn. Innset bygdebok forteller at Stuthaugen var en forholdvis gild går på 1700- og 1800 tallet. Da en av kvinnene på gården, Berit, døde i 1764 står det i skiftet at Stuthaugen hadde en besetning på 1 hest, 10 storfe, 9 sauer og 14 geiter. «Ellers viser registreringen at det på Stuthaugen var adskillig mere og bedre innbo og løsøre enn hva som var vanlig på gårdene i Innset i den tid» (s. 493). Det virker som om gårdbrukerne på Stuthaugen hadde respekt for gravmarkørene til forfedrene sine. På tidlig 1900-tall var det utbrudd av tyfus på gården, og etterpå ville ingen bo der. Dette var nok med på å beskytte røysene i tiden etter 2. verdenskrig, en periode hvor mange gravfelt i Norge gikk tapt til fordel for nydyrking.
Gravminner er ikke de eneste sporene etter fortida på Stuthaugen. Det er lagt opp steingjerder spredt rundt på området. På gårdene i Rennebu var det tradisjon å legge opp steinene i gjerder rundt dyrka mark i stedet for i rydningsrøyser. På Stuthaugen følger flere steingjerder omrisset av beitemarka. Men flere av steingjerdene som ligger inne mellom trærne har en gravrøys i enden. Ble gjerdene inn i skogen bygd samtidig med røysene eller er de fra den moderne drifta? Er gjerdene en form for innhegning eller et eldre skille mellom innmark og utmark? Spennende spørsmål som vi ikke vet svarene på ennå.
Vi ble ikke ferdig med å registrere røysene denne uka i juli. Vi var tilbake flere ganger i august og september. Gresset ble lengere, krattet ble tettere, sauene ble vant til oss og trønderværet leverte fortsatt ikke. Akkurat det siste gjorde ikke så mye, Stuthaugens mysterier gjorde opp for mangel på sol og varme. Sluttregnskapet viste 10 registrerte gravhauger og 80 registrerte gravrøyser på Stuthaugen.
God jul, takk for et usedvanlig flott arkeologisk år 2022, og riktig godt nyttår!
I Eggelia på Steinkjer, rett nedenfor den karakteristiske Eggevammen, står et gateskilt; Sigrids veg. Dette enkle, skakke og unnselige skiltet er et minne om den sterke vikingkvinna Sigrid Toresdatter. Hun kom fra Tjøtta i nåværende Troms for å gifte seg med Olve, som var høvding på Egge. Han ble drept på midtsommerblotet av kong Olav Haraldsson, han som senere ble «den hellige». Etter Olves død ble Sigrid giftet bort til Kalv Arnesson, som var en av kongens støttespillere. Sigrid var nok ei viljesterk og modig kvinne, for hun klarte etter hvert å overbevise Kalv om å bryte kontakten med kongen. Kalv ble en av de tre som gav kongen banesår i slaget på Stiklestad. Hva som skjedde videre med Sigrid, vet vi ikke…
Fra Egge kan man også se nordover til gården Gjævran, hjemgården til statsminister Ole Anton Qvam. Men kona hans er antakelig mer kjent enn ham. -Fredrikke Marie Qvam flyttet til Gjævran da de to ble gift, og hun ble en viktig forkjemper for kvinners stemmerett. Hun benyttet seg av kontaktnettet sitt og bedrev i stor stil det vi i dag ville kalt «lobbyisme», faktisk i den grad at hun fikk tilnavnet «korridorenes dronning»! Det måtte være en stor seier for henne da stemmerett for kvinner ble innført i Norge i 1913.
arbeidsområde, med særlig vekt på kvinner og barns helse og livsvilkår. Hvert år selger foreningen fastelavensris i tida før påske, der inntektene går til ulike folkehelsetiltak. Kanskje du også har kjøpt et?
Kulturminna 