Nothenghuset på Krokholmen i Åfjord

Kulturminneutvikling er mangfoldig! Fylkeskommunen har veiledet gjenreisning av nothenget på Krokholmen i Åfjord kommune. Nothenget skal bli fritidsboliger og alle proporsjoner og bygningselementer er så nøyaktig som mulig rekonstruert. Prosessen har gitt alle involverte læring og kunnskap i forhold til tradisjonelle trekonstruksjoner og notfiske som kulturarv. Nothenget er trolig det eneste i Norge som er bygget etter at notfiske med barking sluttet, og trolig et av svært få som blir gjenbrukt som fritidsbolig. Og det flotte kulturmiljøet på Krokholmen mellom Stokkøya og fastlandet får sin helhet tilbakeført.

Bilde1 Nothenghuset

Arbeidsprosessen og status 2018 Nothenghuset – av Arne Blix

I februar 2016 fikk vi tillatelse til å sette opp kopi av det gamle nothenget på Krokholmen i Åfjord kommune. Det opprinnelige bygget ble satt opp i 1937, men revet på 1970-tallet. Samtidig fikk vi tillatelse til å innrede to leiligheter i 1. og 2. etasje. Disponeringen av det åpne loftet i 3. etasje skal avgjøres etter at nothenget er satt opp.

Bilde 2 Nothenghuset

Flyfoto av Krokholmen fra 1963

Arbeidet startet i skogen og på tomta vinteren/våren 2017.

I skogen felte vi omtrent 60 graner. De måtte være minst 10 meter lange, så rette som mulig og av god kvalitet (saktevokste). Trærne ble felt i Kroken i Åfjord. Alle ble barket, fraktet med traktor til bilveg, med trailer til Herfjord og med båt til Krokholmen. Samtidig ble grunnmuren forskalet, og armering og innfestinger plassert før om lag 30 kubikkmeter spesialmørtel ble fraktet over i tobber med båt.

Sommeren og høsten 2017 ble de første stolpene reist.

Parallelt med dette ble sjøgrunnen foran nothenget nøye undersøkt. Bunnen for kaia bestod av både berg og av sand og leire. Krevende ryddearbeid under vann ble gjennomført, blant annet av dykker. Der det var mulig boret vi hull og støpte fast galvanisert armering.

Våren 2018 satte vi opp stillas for kai. Kraftige plastrør ble tredd over de nedstøpte stagene, armert og støpt. Senere ble trekai i front festet og kaien ferdigstilt. Med kaia ferdig kunne de resterende stolpene settes opp.

Andre og tredje etasje fikk åser og stubbgulv. Høsten 2018 fikk vi på plass taket.

Dette betyr at nothenget nå er satt opp slik det var. Noen få skråstag mangler fortsatt. Bygget er i en viss utstrekning preget av stillaser og midlertidige støtter.

Vinteren 2018/2019 planlegges neste skritt. Lukking av boligdelen i bygget.

Bilde 3 Nothenghuset

Grunnmur

Nothenget på Krokholmen stod på en utfylt steinkaie. Store bearbeidede steiner som ringmur. Fylt opp med mindre steiner inni.

Bilde 4 Nothenghuset

Tre støpte renner dannet fundamentet for stolpene. Sementen var ca 10 cm tykk, uten armering og med mer sand innblandet enn vi bruker i dag. En jernstang med øye var støpt ned som festepunkt for stolpene. En bolt med mutter og skiver festet stolpen til jernstanga.

Blant annet etter råd fra Norconsult ble det lagt et stort arbeid i grunnmuren. Arbeidet startet med å bore hull i de største steinene i kaia og støpe inn armering slik at mur og steinkaie ble skikkelig knyttet sammen. Vi bygget ny og armert støp oppå den gamle muren. I tillegg knyttet vi disse sammen i forkant og bakkant. Det ble lagt særlig kraftig armering i alle hjørnepunkter og punkter for innfelling av skråstag. Det ble benyttet ekstra sterk betong grunnet kystklimaet.

Bilde 5 Nothenghuset

Tømmer

Erfarne tømrere brukte mye tid på å lete opp skogteigen i Kroken i Åfjord for å finne tømmeret til stolpene i nothenget. Vi lette etter lange, rette saktevokste granstolper. Dette var et stort arbeide som tok ekstra lang tid på grunn av den milde vinteren 2017/18.

Det ble bygget opp en egen arbeidsplass i skogen for barking med kniv. Vi valgte en ganske røff barking for å få stolpene så like originalene som mulig. De aller fleste stolpene var over 10 meter lange. De kunne være opp mot 30 cm i diameter, 10-15 i toppen. Noen kortere og tynnere ble tatt med som skråstag.

Bilde 8 Nothenghuset

Stein Bjøru i barkingen

Bilde 10 Nothenhuset

Geir Vie var sjefen for tømmerarbeidet

Innfesting

Vi fikk laget kraftige, galvaniserte stålskiver med ferdigborede hull for innfesting av stolpene. Skivene var sveiset sammen med kraftig armering for innstøping. Ekstra kraftige skiver og bolter ble benyttet i hjørnene (20 mm).

Reising av stolpene

For å kunne reise opp de lange og tunge stolpene, bygget vi et eget mobilt arbeidstårn. Tårnet var ca 6 meter høyt. På toppen monterte vi vinsj. Tårnet måtte flyttes for hver ny stolpe. Riggingen tok tid, mens selve heisedelen gikk raskt. I starten var vi fire om løftet. Etter hvert fant vi raskere og sikrere løsninger og arbeidet gikk fortere. Første dag fikk vi opp to stolper. På det meste satte vi opp 8 stolper på en dag.

Det mest krevende var å sette opp stolpene ytterst på kaia. Her skulle 10 meter høye stolper plasseres oppå 7 meter høye kaistolper og med arbeidsplass på kun en side.

Bygging av kai

Kaia består av to rader. Den første er fire støpte søyler. Oppå denne er innstøpt en kraftig, galvanisert H bjelke. Mellom de to innerste er plassert to kraftige skråstag. Den ytterste raden består av seks impregnerte trestolper, satt opp på samme måte som stolpene i selve nothenget.

Under arbeidet fikk vi stadige bekreftelser på at vi var på rett vei. Rester etter kaistolper ble funnet nøyaktig der vi tenkte de skulle være. Noen av kaistolpene er støpte, men den gangen brukte man blikktønner som forskaling.

Gangbaner

Et helt spesielt element i nothenget er gangbanene. Det var fire gangbaner i nothenget på Krokholmen, en på hver av utsidene og to i midtrommene. Dette gjorde at man kunne arbeide på hver side av rullene.

Gangbanene hang i taksperrene med 4 x 4 tom boks. Vi fikk saget kopier av disse. Samtidig var gangbanene festet i dragere på undersiden. For å kunne lage gangbanene og forme rafta mm måtte vi lage en dobbelt så bred gangbane, den ytterste halvparten som stillas.

Bilde 16 Nothenghuset

Tak

Mange diskusjoner ligger bak takløsningen. Opprinnelig var taket trolig ganske enkelt. Noen kraftigere sperrer spikret til stolperekkene. Enkle bord som åser. Bølgeblikk som tekking. Vi trengte et noe kraftigere tak av flere grunner. Det skulle tilfredsstille kravene til boligdelen. Med lav takvinkel måtte det også tåle vindsuget.

Vi brukte 2 x 8 tom sperrer. En på hver side av stolpene og en mellom stolperadene. Sperrene er festet til stolpene med gjennomgående bolter. 2 x 2 tom ble brukt som sløyfer og klemme for kraftig undertaksduk. 2x 4 tom på høykant ble lekter (åser). Alt skrudd fast, både med tynne og lange skruer rett ned og med skråskrudd. Rundt hele bygget ble åsene festet ned og til side inn i stolpene der vi ikke hadde undertak. Denne løsningen ga toveis lufting, til sammen 15 cm. Over dette 21 mm taktro og kraftig takpapp som er helsveiset.

Bilde 17 Nothenghuset

Status og neste skritt

I 2019 vil vi sette opp skråstagene i lengderetning som opprinnelig var en viktig del av nothenget. Deretter starter arbeidet med å sette opp veggkonstruksjonene. En svært viktig og krevende del av dette er valg av glassløsninger.

Bilde 19 NothenghusetBilde 18 Nothenghuset

Etter avtale skal disponeringen av 3 etasje avklares i dialog med fylkeskommunen.

 

Feiende flott fangstgrop i Skaun

Våren 2018 ble en spennende og ganske så unik fangstgrop oppdaget i nærheten av Mellingsætra i Skaun kommune. En fangstgrop, tenker du kanskje, er det så spennende da? Det kryr jo av dem! Fangstgroper er vanlige kulturminner i Trøndelag, og området rundt Mellingsætra er intet unntak. Det spesielle med fangstgropa på Mellingsætra er at en rotvelt tok med seg vegetasjonen og avdekket to rekker med tømmerstokker i midten av gropa. En bevart tømmerkasse som fanget elgen nede i fangstgropa, det er ganske unikt!

20180602_125629

Rekkene med stokker som har fungert som en kasse. Midt i gropen er det spor etter elg! Foto: Svein Ola Syrstad/Astrid Fuglås

Vi befarte funnstedet i slutten av september, og det var med stor spenning vi nærmet oss fangstgropa. Selve gropa var ikke særlig godt markert, og den gang treet sto midt i gropa måtte det ha vært vanskelig å få øye på den. Men kun meter fra den eksponerte gropa ligger en annen fangstgrop, denne er stor og dyp, med kraftig voll. Fangstgropene ligger på en smal terrasse med bratte skråninger i øst og vest, og et elgtråkk går den dag i dag langs terrassen i retning nord-sør. Gropene har effektivt sperret av passasjen, og kanskje har det vært sperregjerder mellom gropene og skråningen den gangen de var i bruk. Toppen av gropene kan ha vært tildekket med kvist og gress.

Gjengen

Midt i bildet ser vi den eksponerte tømmerkassen som ble synlig etter en rotvelt. Fra venstre: Ole Risbøl fra NTNU Vitenskapsmuseet og Svein Ola Syrstad. Astrid Fuglås og Knut Harald Stomsvik fra Trøndelag fylkeskommune står på hver sin side av treet som er veltet. Foto: Ingvild Sjøbakk

Fangstgroper er fangstanlegg for hjortevilt, i dette tilfellet er det nok elg det har vært jaktet på. En fangstgrop kan være konstruert på forskjellige måter, men mange har hatt tømmerstokker opp langs sidene av gropen. Tømmerkonstruksjonen har fungert som en kasse som elgen ikke kommer seg opp av. Fangstgroper kan ligge for seg selv, men det mest vanlige er at de har ligget i system med mange groper som har fulgt terrenget hvor elgen ikke har hatt alternative ruter, for eksempel langs en bratt skråning. For at fangsten skulle være mer effektiv kunne man bygge sperre- eller ledegjerder i tilknytning til gropene. Fra skriftlige kilder er det også kjent at jegerne satte furukvister på toppen av gropene for å lokke elgen (Jacobsen og Follum 1997:182)

Dette er en fangstmetode som har vært brukt helt fra steinalder og opp til moderne tid, men bruken ble forbudt ved lov i 1863. De fleste daterte fangstgroper er fra jernalder og middelalder. Etter at det ble slutt på bruken av denne type fangstmetode ble nok en god del fylt igjen for at husdyr på beite ikke skulle falle ned i dem.

Det er sjelden vi arkeologer får se selve tømmerkonstruksjonen, som regel ser vi bare en fordypning i bakken, og noen ganger kan vi kjenne restene av tømmer når vi stikker i bunnen av gropa med jordbor. Tømmeret som var eksponert etter rotvelten var i svært god stand, og det ble raskt besluttet å ta ut en prøve for å få gropen datert. Fangstgroper kan ha vært brukt i flere faser og over svært lang tid. Det vi ser restene av her er den siste bruksfasen.

Prøven fra tømmeret får vi datert ved å bruke dendrokronologi. Det vil si at treet blir datert ut fra årringene, og vi kan således finne ut hvilket år tømmeret ble felt. Nå venter vi bare på resultatene.

Vi kommer med en oppdatering så snart vi har funnet ut mer om alderen på gropa.

20180920_102034

Noen meter vest for den eksponerte tømmerkassen ligger en annen stor fangstgrop. De indre målene i denne stemmer godt overens med målene til tømmerkassen. Fra venstre: Knut Harald Stomsvik og Svein Ola Syrstad. Foto: Ingvild Sjøbakk

 

Referanse: Jacobsen, Harald og Jørn-R. Follum 1997: Kulturminner og skogbruk. Skogbrukets Kursinstitutt.

 

 

 

Kongevegen over Dovrefjell – en forbindelseslinje mellom datidens og nåtidens reisende

Kongevegen mellom Dovre og Fokstua Foto Matti Bernitz

Sommeren 1685 reiste kong Christian V over Dovrefjell. Den dansk-norske kongen var på sin rituelle kongeferd gjennom Norge mot Trondheim. Hele kongefølget måtte ri til hest over Dovrefjell, og fulgte gamle stier og tråkk som har gått over fjellet siden middelalderen. I 1704 gikk nok en kongeferd over fjellet. Denne gang var det Christian V’s sønn, Fredrik IV, som hadde lagt ut på sin norgesreise. Kildene forteller at Fredrik IV kunne gjennomføre reisen over fjellet med tohjuls karjoler, noe som betyr at det har vært en betydelig oppgradering av vegstandarden siden sist kongeferd. Hva skjedde i løpet av disse årene? Hvem anla denne nye kjørbare vegen over fjellet? Spørsmålene er mange, og i dag kjenner vi bare til bruddstykker av historien om den første kongevegen over Dovrefjell.

En stor kilde til kunnskap er selve kulturminnet Kongevegen over Dovrefjell som fremdeles slynger seg over fjellet. Noen steder finner vi kun korte bevarte biter av kongevegen, skjult mellom den gamle riksvegen og E6. Men det finnes også lengre bevarte strekninger, som mellom Dovrebygda og Fokstua, over Hjerkinnhø og over Vårstigen. Kongevegen over Dovrefjell er et viktig kulturminne som vitner om en tid da det ble behov for bedre ferdselsveger i Norge. I løpet av 1600-tallet fikk flere næringsvirksomheter et stort oppsving som krevde bedre infrastruktur. Transport av malm fra gruvene i Kongsberg ble en viktig grunn til at den første kongevegen ble anlagt mellom Kongsberg og Hokksund i 1624. Utbyggingen av postvesenet og militæret er andre grunner til at det kom en kongelig forordning om å utbedre hovedvegene i Norge.

IMG_0169MattiBernitz2017KongevegenDovrefjell

Selv om vegstandarden over Dovrefjell ble utbedret før kong Fredrik IVs kongeferd i 1704, skildres reisen over fjellet som farefull. Kongefølget måtte få hjelp av bøndene i området for å komme seg over Vårstigen. Hvis vi følger den eldste traséen av kongevegen over Vårstigen i dag, er det lett å forstå at ferden må ha vært både farlig og strabasiøs. Kleivene på traséen er så bratte at det er vanskelig å se for seg at det har vært mulig å reise over Vårstigen med vogner i det hele tatt.

I 1733 var det en annen kongeferd over fjellet som gir informasjon om at vegstandarden var blitt utbedret nok en gang. Christian VI gjennomførte sin kongeferd dette året, og han kunne reise over Dovrefjell med firehjuls karosser. Han hadde et stort følge med seg. Det var så mange som nesten 200 personer som reiste med kong Christian VI og dronning Sophia Magdalena.

Akvarell av Jacob Fosie som illustrerer Christian den VI i 1733

Akvarell av Jacob Fosie som illustrerer Christian IVs ferd over Vårstigen i 1733

I løpet av siste halvdel av 1700-tallet ble Kongevegen over Dovrefjell igjen utbedret. Det var brødrene Krogh, generalvegmestre i hver sin landsdel, som var ansvarlig for utbedringen. Krogh-brødrene var inspirert av kontinentale vegprinsipper, og anla nye rette vegtraséer som var langt bedre fundamentert enn tidligere. Traséene fra slutten av 1700-tallet skiller seg ut fra den tidligste kongevegfasen, og er godt synlige i terrenget over Dovrefjell i dag. Det var trolig denne traséen som ble brukt ved den kongelige reisen som ble gjennomført av kronprins Fredrik i 1788.

Kongevegen over Hjerkinnhø - Foto Matti Bernitz

Kongevegen over Hjerkinnhø.

En annen kongeferd over Dovrefjell er foreviget gjennom Aasmund O. Vinjes reiseskildring Ferdaminne frå sumaren 1860. Vinje skildrer Karl XV’s reise, fjellet, folket han møtte og reflekterer over samtiden. I Vinjes reiseskildring har også det tradisjonsrike stedet Porten fått sin plass. Porten markerer grensen mellom Oppland og Trøndelag hvor det var tradisjon å sette opp en velkomstportal til ære for kongen. Går vi kongevegen over Hjerkinnhø i dag, kan vi fremdeles finne rester av markeringen ved fylkesgrensen mellom Trøndelag og Oppland. Ser vi nøyere etter, finner vi også andre vegminner langs kongevegen her. Det er bautaer, stabbesteiner, stikkrenner og varder langs vegen. Vi kan oppdage stadig nye vegminner langs Kongevegen over Dovrefjell som gir oss ny kunnskap om vegen. I sommer gjorde vi nok en oppdagelse. På en større stein ved kongevegen over Hjerkinnhø er årstallet 1812 innrisset. Det vekker ny nysgjerrighet og undring. Hvem risset inn dette årstallet? Hvorfor? Spørsmålene gir nytt grunnlag for å utforske og studere kongevegens historie videre.

En vandring langs kongevegen kan gi mange nye opplevelser og oppdagelser for hver enkelt vandrer, men det bestandige fjellandskapet som omkranser vegen kan også gi mange av de samme naturopplevelsene. Det fortelles om prins Christian Frederik som ble så fascinert av fjellene at han begynte å gå til fots mot Snøhetta da han reiste over fjellet i 1814. Vinje skildrer på samme måte hvordan de reisende snakker om fjellet som «så makelaust vent», og skriver om Snøhetta som han ser fra kongevegen over Hjerkinnhø. Når vi går kongevegen over Hjerkinnhø i dag kan vi kjenne den samme dragningen mot den majestetiske Snøhetta og Svånåtindan i vest. En vandring langs kongevegen kan gi opplevelser som ligger utenfor tid og rom, og på den måten skaper vegen forbindelseslinjer mellom datidens og nåtidens reisende.

Ann Kristin Engh på kongevegen Foto Marit Johansson

Forfatter er Marit Johansson, prosjektleder Kongevegen over Dovrefjell, et fireårig hovedprosjekt for å sette i stand Kongevegen over Dovrefjell (den eldste kjørbare hovedvegen) og ta den i bruk som en sammenhengende historisk vandringveg samt formidle den viktige ferdselshistorien over fjellet. Hovedprosjektet består av fem delprosjekter: Istandsetting Trøndelag, istandsetting Oppland, tilrettelegging, formidling og verdiskapning, drift og forskning.

Foto: Matti Bernitz

Litteratur:

Johansson, Marit (2018): Kongevegen over Dovrefjell. En kartlegging av den historiske vegen og mulighetene i dag. Rapport fra Forprosjekt Kongevegen over Dovrefjell. Statens vegvesen

Nielsen, Anne-Mette (1999): Kongeferder i Norge gjennom 300 år. Statens vegvesen Norsk vegmuseum

Steinsland, Gro (2014): Dovrefjell i tusen år. Mytene, historien og diktningen. Vigmostad og Bjørke A/S, Oslo

Vinje, Aasmund O. (1860): Ferdaminne frå sumaren 1860. Samlaget, Oslo

Mausoleet på Rostad

Rostad på Inderøy huser i dag et av Norges svært få mausoleer, og dette gravminnet forteller en gripende historie om tre sammenvevde skjebner; historien om en statsminister, en engelsk frue, hemmelig kjærlighet, politiske svertekampanjer, selvmord, et mausoleum i en gravhaug og et barnehjem.

Skjermbilde_mausoleum2
Mausoleet i parken på Rostad. Foto: Inger Marie Kimo/TRFK.

Ole Richter – Norges mann i Stockholm

Ole Richter ble født i 1829 på Rostad i Inderøy og ble etter hvert både høyesterettsadvokat, stortingsrepresentant og ordfører i Inderøy. Han avslo et tilbud om å bli norsk-svensk ambassadør i USA, men ble senere generalkonsul i London.

På Stortinget ble han kjent som en moderat og liberal Venstremann, som ønsket å bygge bro over politiske motsetninger. På denne tida var Norge i union med Sverige, og med sine diplomatiske egenskaper fikk Richter derfor tilbud om å bli Norges statsminister og fremste talsmann i Stockholm, som han takket ja til i 1884.

Skjermbilde_richter
Ole Richter som norsk statsminister i Stockholm. https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=55044792

Stjernen faller

Under jusstudiene i London hadde Richter blitt kjent med Susan Wakeford Attree, en engelsk godseierdatter. De inngikk forlovelse, men hun døde  før de rakk å gifte seg.

Han ble senere gift med Susans yngre søster, Charlotte, og de flyttet ut til hans hjemgård Rostad på Inderøy. Charlotte trivdes ikke noe særlig på Rostad eller i Skandinavia og følte seg langt borte fra familie og sosietetsliv. Hun slet også med helsa og fikk alkoholproblemer, og døde i 1885. Til tross for gnisninger mellom dem sørget Ole Richter over tapet av kona. I 1886 fikk han tillatelse til å opprette et privat gravsted hjemme på Rostad, og han fikk bygd opp et gravkammer inne i en stor gravhaug på gården. Charlottes båre ble satt inn her, og Richter fikk reist en obelisk på toppen av gravhaugen og -kammeret; med innskriften «Til Amindelse om Statsministerinde Charlotte Wakeford Richter, f. Attree. Her Husband raised this monument in sorrow and affection”.

I tida etter Charlottes død fant Ole Richter etterhvert trøst i den langt yngre Ebba Astrup. De ble etter hvert hemmelig forlovet, men Richter hadde betenkeligheter med forholdet pga. alderforskjellen; han var 34 år eldre enn henne, og han ante kanskje også at han var en fallende politisk stjerne.

I perioden som norsk statsminister kom Richter på kant med flere andre sentrale politikere, både på grunn av personlige forhold og ulikt ståsted i politiske saker. Da Bjørnstjerne Bjørnson i en tale feilsiterte et brev han hadde mottatt fra Richter, med den følge at Richter ble stemplet som illojal til den sittende norske regjering, førte dette til en dyp politisk krise. Richter tok dette svært tungt. I tillegg hadde han gjennom flere år slitt med depresjoner. Det endte med at han begikk selvmord på statsministerhotellet i Stockholm 18. juni 1888.

«…en meget bedrøvelig Sak…»

Siden Richter hadde begått selvmord, fikk han ikke begraves i signet jord på kirkegården, og biskopen påla at det heller ikke skulle forrettes gravferdsseremoni. Men soknepresten Albert Lange var uenig. Hans siste ord i saken var: «Herom er at sige, dog kun for seg selv: Det lader til å være en meget bedrøvelig Sak. Jeg har bedrøvet Biskoppen, og Biskoppen har sandelig bedrøvet mig; og hvem av os i denne Sag har bedrøvet Gud mest, derom får han dømme, – for derom bliver Biskoppen og jeg ikke enig.» Det hadde også gått ut ordre fra høyeste hold om at ingen offentlige tjenestemenn skulle delta i begravelsen. Like fullt var det over 200 kranser og mer enn 1000 personer i kirka. Han ble siden gravlagt ved siden av sin kone Charlotte i gravkammeret.

«Mor Rostad»

Første gang Ebba Astrup fikk besøke Rostad var i forbindelse med Richters gravferd, og hun sørget dypt over sin forlovede. Da «Foreningen til Omstreifervæsenets Modarbeidelse» i 1899 ønsket å kjøpe Rostad gård og bruke den som barnehjem, grep hun muligheten og flyttet dit. Ebba var av rik familie og bidrog antagelig med et større beløp til kjøpet av gården. Rostad er barnevernsinstitusjon den dag i dag.

Ebba fikk etter hvert tilnavnet «Mor Rostad» for sin innsats med barnehjemmet, og fikk i 1923 Kongens fortjenestemedalje i gull. I 1907 fikk hun også oppført fronten på Richters gravkammer til minne over sitt livs store kjærlighet. Hun ble senere gift med Sofus Eggen fra Verdal og flyttet til hans hjemgård, men hun gjorde avtale med ham om at hun ved sin død skulle gravlegges på Rostad. To år etter hennes død ble hennes urne satt ned i toppen av gravhaugen, over gravkammeret.

Taket i gravkammeret ble åpnet i forbindelse med reparasjonsarbeider i 2007. Da fant man en kjole, noen brev og telegrammer, og en revolver. På grunn av fuktskader var brevene dessverre uleselige, men man antar at revolveren er den samme som Richter begikk selvmord med. -Er dette en siste kjærlighetserklæring fra Ebba?

019 (2)
Barn og ansatte ved barnehjemmet på Rostad, 1906. Ebba Astrup, «Mor Rostad», i svart kjole til venstre på bildet. Foto: http://www.rostadsvenner.no/bilder_ny2.html
Skjermbilde_ebba
Ebbas minneplakett i bakken over gravkammeret: Ebba Astrup Eggen «Mor Rostad» 1863-1944. Foto: Inger Marie Kimo/TRFK. 

 

Yngre steinalder – bondesteinalderen

DSC01135 foto Anne Haug

Vi kaller perioden mellom 4000 og 1800 før Kristus yngre steinalder. Folk i Trøndelag lever som tidligere av jakt, fangst og fiske, men noe nytt er i ferd med å skje. Jordbruket gjør sitt inntog sørfra, det brer sakte om seg, og vi begynner å dyrke jorda og holde husdyr. Det er en gradvis overgang, avhengig av hva naturen gir av muligheter, hvor du bor i dette vidstrakte og varierte landskapet, og ikke minst tilgangen til fisk og vilt. Noen steder tar det ikke lang tid før små åkerlapper omkranser bosetningene. Andre steder egner seg best til husdyrhold og mange steder er det best å drive med jakt og fiske på de gamle tradisjonelle måtene. Utover i yngre steinalder er variasjonen i levemåte blant folk og grupper i Trøndelag stor.

Blomsterstøv i myrene forteller oss om klima, vegetasjon og om jordbrukets inntog i landsdelen vår. For om lag 4000 år siden går skogen tilbake samtidig som beiteplantene er i framgang og sporene etter kornavl blir tydelig. Stadig større områder blir ryddet for skog, busker og kratt. Korn dyrkes på små parseller i den etter hvert glisne skogen, og husdyra beiter på gressganger rundt boplassene. Folk vet om hverandre over store avstander, da vannet fører og binder menneskene sammen. Oppdyrkingen av landet og omfanget av handel og samkvem får et stadig større omfang. Gjenstander og funnforhold er forbausende like i lavlandet i Sør-Norge og i Trøndelag. Flintdolker og pilspisser fra Trøndelag er lik de som er funnet sørover i landet.

Steinaldermenneskene etterlot seg ikke spor som forteller hvem de var. Vi har ingen skriftlige nedtegnelser som forteller om enkeltpersoner og hendelser. Men fortidens trøndere begynte å lage vakre bilder på berg. Vi vet lite om hvorfor de risset figurene, og hva de betydde. Kanskje risset de dyrefigurene i berget for å gi dem makt over dyrene, og gi dem god jaktlykke? Kanskje ble figurene laget av sjamaner som kunne ikle seg dyreham og foreta rituelle reiser til åndeverdenen? Kanskje var helleristningene en kulisse for datidens teater, der fortellinger ble overlevert fra gammel til ung rundt leirbålet? Kanskje var de et klasserom for opplæring av de unge håpefulle, de fremtidige generasjonene? Malingene og ristningene gir oss små kikkhull inn i kvinner og menns tankeverden for så mange tusen år siden. Vi vet lite, og vi er nysgjerrige, og for hvert svar får vi ti nye spørsmål.

Jegersteinalderens bergkunst, veideristningene, blir ofte kalt den nordlige bergkunsttradisjonen i Norge. Dette i motsetning til bronsealderen og jernalderens jordbruksristninger som blir omtalt som den sørlige tradisjonen. Jordbruksristninger finnes hovedsakelig i Sør-Norge, og veideristninger dominerer i Nord-Norge. I Trøndelag møtes de to tradisjonene. Noen steder finner vi bergbilder fra begge tradisjoner i samme landskap: i samme dal, på samme gård og noen ganger på samme bergflate. Bergkunsten står fremdeles på fjellveggene som håndfaste spor etter steinalderens mennesker.

Stykket-elgen

Helleristningenes landskap – Bardal i Steinkjer kommune

Da bergflaten på Bardal ble tatt i bruk som ristningsberg en gang i steinalderen lå sjøkanten 100 meter unna. Berget lå ved dalføret nordover mot Reinsvatnet og nordvestover til Namdalen. Beliggenheten var populær, og et stort antall ulike figurer ble risset og hogget inn i bergflaten, delvis over hverandre. Figurene viser at berget var i bruk i flere tusen år, i yngre steinalder, bronsealder og inn i jernalderen. Overlappingen av figurer tyder på at selve handlingen å lage ristningene var like viktig som resultatet. Hvilke seremonier foregikk på flaten foran berget?

Motivene som stadig går igjen er båter, hester, elg og rein, fotsåler, mennesker, skålgroper, fugler, hval, bjørn og geometriske figurer. De fleste ble laget av en jordbrukende befolkning i bronsealderen, men de flotte kjempestore dyrefigurene og rammefigurene ble hogget inn av jegerfolk en gang i yngre steinalder. Av figurene fra steinalderen dominerer elgen.

Rundt 70 dyremotiver og geometriske figurer ble hugget inn i steinalderen. Senere hugget folk inn om lag 400 motiv av den sørlige tradisjonen: store bronsealderbåter, væpnede menn, hester og spiraltegn. Helleristningene forteller om kontakt mellom ulike mennesker og ulike tradisjoner. Bildemylderet er et veiskille mellom jordbruksbygdene og utmarka og menneskene som bodde i de forskjellige landskapene. Fra jegersamfunnet til jordbrukssamfunnet, i glidende overganger eller ved voldsomme brudd.

Bardal

Boplassen på Vassetra i Hitra kommune

I yngre steinalder så landskapet på Vassetra annerledes ut enn i dag. Sjøen gikk 8 – 10 meter høyere og boplassen lå i bunnen av et lunt havnebasseng. En god plass å bo, solrik og lun, med nærhet til ressurser både på sjø og land. Boplassen lå rett ved Dolmsundet hvor strømmen går sterk, rik både på fisk og sjøpattedyr. Da arkeologene gravde ut den gamle boplassen i 2008 fant de en rekke jakt- og fiskeredskaper av flint, skifer og annen bergart. De mange pilspissene vitnet om en spesialisert teknikk. Jegerne visste nøyaktig hvilken pilspiss som egnet seg best til for eksempel jakt på sjøfugl. Funn av skiferkniver viser at sløying og flåing av dyr var en viktig aktivitet på boplassen. Noen av knivene har dekor i form av et sikksakkmønster. Kanskje bare ren dekorasjon, men kanskje også med andre betydninger skjult for oss i dag? Kunne jegeren kanskje lettere nedlegge et bytte ved å dekorere en pilspiss eller kniv? Kanskje dekoren ble laget med magisk hensikt?

DSC01132 - foto Anne Haug

På boplassen gravde arkeologene fram kulturlag som for det meste bestod av slakteavfall og søppel, over tid omdannet til svart fet jord. I laget lå små brente bein, mengder med brent stein, trekullrester og hasselnøttskall. Utgravningene av boplassen på Vassetra avdekte også restene av et ildsted og avtrykk etter stolper som forteller at for mange tusen år siden stod et hus på plassen.

Trønderske myrmiler

Har du vært på tur i trøndersk natur og kommet over sirkler ute i myra? Da kan du ha gått deg på det vi kaller ei myrmile, den trønderske og særegne varianten av ei tjæremile. Du ser de gamle myrmilene som runde eller firkantede groper fylt med vann i myra. Noen ganger ser du også antydning til voll rundt.

IMGP0214

I over 1000 år ble tjære benyttet til impregnering av hus, båt, tau og garn. Bruksområdet var stort og den ble til og med brukt som medisin. Produksjonen dateres mest til middelalder og historisk tid, men de eldste dateringene viser vikingtid.

Tjære utvinnes fra tyrived som er feit furu. Fettstoffet i furua er harpiks (kvae). Prinsippet er å varme opp trerøttene eller ”spiken”, så harpiksen renner ut. Utvinning av tjære i myrmiler foregikk på runde treplatter i vassfylte groper kledd med never i myra. Der fikk tjæra renne ned i vannet hvor klumper med ren tjære lett kunne samles opp. Over plattingen bygde man så en mile. Arbeidet var tidkrevende, og bak ei tjæremile lå ofte en hel arbeidssesong i skogen. Mye stod på spill da mila ble tent, og brenningen ble holdt under kontinuerlig oppsyn. Mila skulle ulme. Om veden tok fyr, kunne hele mila brenne opp.

I 2012 undersøkte Trøndelag fylkeskommune ei myrmile i Budalen, en av seterdalene som ligger opp mot Forollhogna nasjonalpark i Midtre-Gauldal kommune. Dateringer fra tømmeret i plattformen fortalte at tømmeret ble felt i vinterhalvåret 1704-1705. Mila ble tømt for vann, og fram fra under plattformen kom et lite trekors til syne. Hvorfor satte milebyggerne opp et trekors under en plattform i ei myrmile i den trønderske utmarka, kan vi undre? Hva var betydningen?

IMG_1398

IMG_1403Nå viser det seg at trekors som det vi fant i myrmila i Budalen, er funnet flere steder. Oddmund Farbregd skriver om dette i SPOR nr. 1, 1989. Han foreslår at trekorset kan være et vernesymbol eller et redskap. Tjærebrennerne trengte en pinne eller en stikke for å fjerne vannlommer som dannet seg i tjæretønna, men korsene som er funnet virker for korte til å fungere til dette formålet. Farbregd skriver også at det flere steder er nevnt at man plasserte kors på toppen eller under miler for vern mot ulykke. Ut fra tilstanden til myrmila i Budalen, gjorde korset jobben sin. Bokstavene IHSV er risset inn i korset (hvor S’en står speilvendt). Inskripsjonen kan tolkes til den latinske setningen ‘in hoc signo vinces’, som betyr ‘under dette tegnet skal du seire’.

IMG_1406

Alle fotos: Knut Harald Stomsvik, Trøndelag fylkeskommune

Eldre steinalder i Trøndelag

tegning_1Nytt land steg av hav ved slutten av siste istid for over 12000 år siden. Den store innlandsisen trakk seg tilbake og store reinflokker trakk nordover til det nye tundralandsskapet frigitt av isen. Og der reinen dro fulgte reinjegerne etter.

Reinjegerne tok seg fram langs kysten i skinnbåter og overvintret i sjøkanten der det var isfritt. Vi finner sporene av denne tidligste befolkningen i Trøndelag langs de gamle strendene. På grunn av landhevingen siden slutten av siste istid, ligger de eldste boplassene 40 – 50 meter over dagens havnivå. Mange av boplassene er ikke synlige på markoverflata. De er funnet ved hjelp av prøvestikking som har brakt for dagen tilslått flint og andre rester etter datidas redskaper.

Det har aldri vært særlig langt fra ytterkysten til fjellterreng i Midt-Norge, og fra tilholdssteder på ytterkysten beveget reinjegerne seg innover i landet til reinfangst ved brekanten av innlandsisen. Langs brekantene innover Dovrefjell kan vi i dag finne tangespisser av flint som isen har hatt i forvaring i tusenvis av år. Flinten ble plukket opp i fjæresonen på ytterkysten en gang for 8-10 000 år siden. En jeger laget en pilspiss og tok den med til fjells på reinsjakt.

Øverst i dalførene i fjellheimen i Trøndelag finner vi funnrike steinalderlandskap, særlig knyttet til vannveier og innsjøer. På nes og eid, på strender i lune viker, ved bekkeoser, innløp og langs loner i stryk har steinbrukende fangstfolk etterlatt spor på liknende vis som i fjæresonen på kysten. Uten den samme tilgangen på flint som på ytterkysten, har mennesker slått spisser og skjæreredskap av kvartsitt og kvarts.

Sikre tegn på en steinalderboplass er spor etter produksjon av steinredskaper. Etter flere tusen år er sporene, som en gang lå åpent i overflata, overgrodd av torv. Under torvlaget kan bakken være strødd med store mengder av slått flint, kvarts og kvartsitt. Hvis vi er heldige finner vi også ildsteder og rester av teltringer og jordhytter Boplassene ligger noen meter fra der det måtte være fint å trekke skinnbåtene på land.

Vi tror det var et godt liv. Det bugnet av mat i sjøen og på land.

Steinalderboplassene på Djupskarmoen i Fevåg

tegning_3Djupskarmoen er i dag ei stor myr som heller slakt nedover mot sjøen i Fevåg, Indre Fosen kommune. Ingenting annet enn røsslyng og gresstuster er synlig på overflata. En helt vanlig myrflate. Men myra har hemmeligheter. Gjemt og skjult under den vasstrukne torva ligger gamle gjenstander laget og brukt av barn, kvinner og menn som levde i den eldste steinalderen for mellom 6500 og 8500 år siden.

Den gang var myra en bukt, lunt skjermet for vestaværet og godt egnet som boplass. Havet sto 30-40 meter høyere enn nå og steinaldermenneskene slo seg ned kun noen få meter fra strandkanten. Vannet stod så høyt at Fevåghalvøya var en øy. Menneskene som bodde på øya hadde sjøgående båter laget av skinn.

Høsten 1995 ble det på fem steder i myra funnet redskaper av forskjellige steinslag som flint, kvarts og kvartsitt. Sammen med gjenstandene ligger lag med svart jord og trekull, rester etter måltider og annet. Restene forteller om et folk som levde av fiske og fangst.