Alle hjerters dag i Trøndersk forhistorie

I Norge er tradisjonen med å feire alle hjerters dag, eller valentinsdagen, temmelig ny. På forskning.no leser vi at kortene og bamsene først dukket opp i butikkhyllene i 1993. Men kjærligheten har vi ganske sikkert hyllet til alle tider også her til lands, helt siden de første kvinner og menn satte føttene sine på de forblåste trønderske strendene.

Hvordan viste menneskene i eldre steinalder sin kjærlighet til hverandre? Gjennom å gi hverandre gaver og fine ord, som vi i dag? Kanskje noen av helleristningene er former for kjærlighetserklæringer som vi i dag ikke klarer å tolke. Det første skriftspråket vi kjenner i Norge er runene. De eldste stammer fra ca. 200 etter Kristus, i perioden vi kaller eldre jernalder. Runene ble brukt helt opp i middelalderen, og det finnes mange bevarte runeinnskrifter som forteller om både varme følelser og vanskelig kjærlighet.

I Trondheims bygrunn er det funnet en del runeinnskrifter. De fleste er fra yngre jernalder og tidlig middelalder, for mellom 800 til 1000 år siden. Runeinnskriftene finnes på gjenstander og på ubearbeidet materiale, både av tre, bein, horn og stein. Innskriftene er av forskjellige typer. Noen er religiøse, andre kan være øvelser i å riste runer, det er funnet «merkelapper» med navn på eier og så har vi selvfølgelig kjærlighetserklæringene. Nedenfor er noen av dem gjengitt, i oversatt form.

Kjærlighetsbrev fra Trondheims middelaldergrunn

En gang i tidlig middelalder, kanskje så tidlig at folk fortsatt husket Olavs død på Stiklestad, hadde en treg trønder så varme følelser for en kvinne at han måtte få det ut og ned på «papiret», som var en nål av tre. Kanskje var nåla en gave som skulle overrekkes til kjæresten eller kona.

900 år senere ble trenålen funnet under utgravningene på folkebibliotekstomten i Trondheim. Runene var fortsatt leselige og på den ene siden av nålen står det «Jeg elsket møya enn bedre!». På den andre siden står det «Enn bedre!». Vi kan jo bare spekulere i om gaven ble mottatt eller om avsender mistet motet.

Nål runeinnskrift redigert

Nål med runeinnskrift, datert til 1050-1100 e.Kr. Foto: NTNU Vitenskapsmuseet

Et annet funn fra folkebibliotekstomten var en bygningsstokk, gjenbrukt til brolegging i en gate. På denne var det ristet «..kyss meg. For meg er..». Stokken er datert til 1150-1175 e.Kr. Trolig ble runene ristet på stokken mens den fremdeles stod i huset.

Et annet funn fra Trondheim er et sidebein, trolig av storfe. Innskriften tyder «Jeg elsker enka (kvinna) vél». Dateringen på denne er 1025-1050 e.Kr.

Kjærligheten har ikke bestandig vært lett. Fra en tomt på hjørnet av Kjøpmannsgata og Frue Stræte i Trondheim ble det funnet et sidebein av hest eller storfe med følgende innskrift: «Jeg elsket møya. Stadfestingen av barnebidraget for den ufødte fikk meg i klemma.» Denne er også datert til 1050-1100-tallet.

Trolig ble mange kjærlighetserklæringer ristet på tre og bein i middelalderen. Kun få brøkdeler har overlevd til vår tid. Organisk materiale brytes fort ned om det ikke er oppbevart under spesielle forhold.

En hilsen fra Bergen

Selv om vi stort sett fokuserer på trønderske kulturminner i bloggen, runder vi av med et lite dikt fra middelalderen funnet på en runepinne fra Bryggen i Bergen. Kanskje kan diktet inspirere noen av våre lesere til å selv sende et kort, eller kanskje en runepinne, på denne kjærlighetens dag:

Tenk på meg.

Jeg tenker på deg.

Elsk meg,

jeg elsker deg.

dikt bergen 2

Kjærlighetsdikt på runepinne fra Bergen, datert til ca. 1185 e.Kr. Foto: Kulturhistorisk museum, UiO.

 

Dødens dal, en unik gravplass i Storholmmarka i Osen

20190905_103755

Et stort overgrodd gravfelt med over førti gravrøyser fra eldre jernalder for over 1500 år siden ligger i Storholmmarka, like nord for Sætervika i Osen kommune. I flere år har elever og lærere ved Seter skole renset noen av røysene for vegetasjon og årlig holdt vegetasjonen på røysene nede.

Skolens ni elever i 3. – 9. trinn, tre lærere og rektor tok oss arkeologer fra Trøndelag fylkeskommune med på tur og omvisning på gravfeltet en regntung dag i begynnelsen av september. Ruvende over gravfeltet, som et signal om røysenes plassering i landskapet, ligger den spesielle fjellformasjonen kalt «Hatten». Så monumental og spesiell at den forteller historien om et rituelt og hellig landskap i eldre jernalder. Her ble noen utvalgte lagt til hvile og fikk røys lagt over seg for lenge siden. Her finner du historiene om jernaldergravfeltet i Storholmmarka som lærere og elever ved Seter skole oppfatter det, først publisert i lokalavisa «Runer» fra Osen:

Dødens Dal: en unik gravplass i Storholmmarka ved Seter

I Storholmmarka finnes en gravplass fra eldre jernalder som skolen gjennom flere år har jobbet med. I flere omganger har vi ryddet gravrøyser slik at de igjen er synlige. Gravrøyser fins overalt i området vårt, men i Storholmmarka fins det mange, og vi på skolen har undret oss over hvorfor de ligger akkurat der. Er det noe spesielt med denne plassen? Vi bestemte oss for å invitere hit arkeologer fra fylket for å lære mer om denne plassen.

Torsdag 5. september fikk vi på Seter skole besøk av arkeologene Kristin Prestvold og Hans Marius Johansen fra Trøndelag fylkeskommunes kulturminneavdeling. De var spente på å se området, for det var bare ett annet sted på kysten i midt- Norge at en samling av gravrøyser var plassert slik som her, etter kartet de hadde sett på. Sammen med dro vi på befaring i området, og det de kunne fortelle oss var spennende.

Med en gang Kristin fikk øye på fjellet, forsto hun sammenhengen.

Plassen er unik

Gravrøysene ligger under en veldig spesiell fjellformasjon, Storholmmarkhatten, eller Hatten. Kommer du fra vest ligner den en høy hatt.

blogginnlegg Storholmmarka lærere1

Arkeologene kunne fortelle oss at røysenes plassering under denne ruvende hatten vitner om et hellig og rituelt landskap i jernalderen. Her ble nok noen utvalgte lagt til sin siste hvile før de fikk en røys lagt over seg. Dette er altså et hellig sted. Den er unik fordi den er lagt slik under dette spesielle fjellet. Ingen andre steder er det så mange røyser langt fra boområdene.

Ekstra spennende er det å tenke på at de to karene som ble funnet i Bølekonta på 1980-tallet levde på den tida denne gravplassen var i bruk. Hadde de kanskje vært i kamp med folket her, blitt skada og flyktet og funnet gjemmeplass i hula på Bøle? Vi kan bare fundere.

Det er viktig å fortelle om denne gravplassen og gjøre den bedre kjent. Planen nå framover blir å få til skilting hit og å sette opp en informasjonstavle så alle som tar turen hit kan få et innblikk i stedets historie.

Selv om været ikke var med oss denne dagen, var det ingen som klaget. Vi ble våte til skinnet av piskende regn og vind, men det gjorde ingenting når vi fikk høre om denne plassens betydning. Vi hadde en flott og lærerik dag. Det gir litt ærefrykt å høre om hva som finnes av verdier i form av kulturminner rundt oss. De er viktige å ta vare på for ettertiden. Det gir oss litt perspektiv å vite at vi bor på et sted der det har bodd mennesker i mange tusen år.

Blogginnlegg Storholmmarka lærere2

Storholmarka år 519 (en fantasihistorie fra fortida)

Skrevet av Emil Tørriseng-Angen

Trym og resten av mannskapet gikk ut av båten og opp på land. De så seg litt rundt og bestemte seg for hvor husene skulle bygges. Trym og Geir gikk litt inn i marka, og når de gikk forbi en haug så de ett fjell; Et stort fjell med en stor stein på. – Dette er stedet vi skal ha gravplassen!, sa Trym. Geir: Ja jeg er helt enig, Høvding.

Da de kom tilbake fortalte de resten av mannskapet om det store fjellet med steinen oppå, og at de skulle ha gravplassen der. De hadde hentet alt utstyret fra skipet, og de hadde allerede begynt å sette opp hus.

Etter noen dager hadde de satt opp noen hus. Og noen av mennene hadde dratt ut med skipet for å fiske.

Litt etter at skipet hadde kommet hjem med fisken kom det 4 fremmede skip i horisonten. Trym ba alle mennene sine om å hente våpen, og at kvinnene skulle ta med barna inn i husene.

En halvtime senere gikk menneskene fra de 4 skipene opp på land. De snakket samme språk som Trym sitt mannskap. – Jeg heter Trygve, vi vil ikke sloss, sa en av de fremmede menneskene. Trym: Hva vil dere da?

Trygve: Vi trenger mat og vann, dere kan få penger av oss hvis vi får mat av dere.

Trym: Ok, dere kan få fem sauer og noen egg hvis vi får 20 % av gullet deres. Er det en avtale?

-Ja, det høres ganske bra ut.

Etter 3 uker og 2 dager kom det fram 2 skip i horisonten, Trym ga den samme ordren som han hadde gitt tidligere. Da skipene kom i land stormet det rundt 40 mann ut av skipene. Alle bar våpen og de ropte: Angrip! Men Trym sine menn var bare 18.

Etter slaget hadde Trym mistet 7 menn, men de vant slaget til tross for at de var i mindretall.

De begravde de døde på gravplassen. Dette stedet måtte være hellig.

  • Dette er et hellig sted, gudene har beskyttet oss mot våre motstandere! Vi må ofre gaver til de døde, ellers vil en stor ulykke ramme oss.

Fem uker senere kom det noen mennesker vandrende bort til landsbyen. Nesten alle var skadet. Trym kjente igjen en av menneskene, det var de som hadde spurt dem om mat tidligere. Noen av barna gråt. En av kvinnene gikk frem til Trym å ba ham gråtende om å hjelpe dem. Trym snakket med Geir og noen flere om hva de skulle gjøre med de skadete menneskene. De bestemte seg for å la dem bo i landsbyen, men først ville Trym vite hvorfor de var skadet, noen av menneskene hadde brannsår. Menneskene fortalte at det hadde kommet noen ved midnatt og satt fyr på husene og plyndret dem. Mange mennesker hadde dødd. De som plyndret landsbyen deres hadde fulgt etter dem et stykke, men de hadde snudd halvveis på veien.

Dette stedet var virkelig hellig, tenkte Trym og gikk tilbake til landsbyen.

20190905_101644

Villsvin i Trøndelag?!

Nylig ble to villsvin skutt i Trøndelag og hendelsene beskrives som historiske. Det er nok ytterst få forunt å ha opplevd de gryntende, pelskledde dyra i trønderske skoger, men hvor fremmed er egentlig villsvina? Har de rotet rundt i midtnorske skoger før?

M2E62L80-81R404B344
Foto: viltkamera.nina.no

En tidlig innvandrer til Norge

I dag regnes villsvin som en fremmed og uønsket art i norsk natur, og en ny handlingsplan mot villsvin ble nylig lansert. Til tross for dette har villsvinet en veldig lang historie i Norge. Faktisk var villsvin en av de tidlige innvandrerne til landet etter istida. Allerede for omkring 9500 år siden hadde villsvin (som i dag) vandret inn over grensa fra Sverige til Østfold. Der ble de raskt ettertraktede bytter for jegere, og beinrestene etter et villsvinmåltid ble funnet i den gamle steinalderboplassen på Tørkop som ble utgravd på 70-tallet. Både dyrene og ryktene om det velsmakende måltidet ser ut til å ha spredd seg raskt, og i eldre steinalder var villsvin et av de viktigste viltartene på menyen til folk langs kysten. Store mengder villsvinbein er funnet i mange av hulene og hellerne på Vestlandet.

Tenner
Foto: Jørgen Rosvold/NINA

Villsvinets storhetstid

Storhetstida for villsvin i Norge var under varmetida i eldre steinalder. I denne perioden finner vil spor etter villsvin i områder langs kysten der det også var rike forekomster av hassel og eik. Beinrester er funnet i gamle boplasser i Norge i alle fall helt opp til Sognefjorden, men det er ikke gjort sikre funn i innlandet. Funnene henger veldig godt sammen med datidas utbredelse av edellauvskoger. I disse skogene hadde dyrene et fuktig og rikt jordsmonn å rote rundt i etter mat. Nøtter fra eik og hassel er viktig føde for villsvin, og også i dag er det tilgangen på mat heller enn klima som virker avgjørende for utbredelsen av villsvin. Betyr denne funnspredninga at villsvin ikke har levd i Trøndelag før nå?

Spredte forekomster i Trøndelag

Svaret på det vet vi dessverre ikke ennå. En av utfordringene er at det er dårlig med utgravde lokaliteter med rikt faunamateriale fra eldre steinalder i Midt-Norge. Faunahistorien i denne delen av landet er derfor generelt dårlig kjent, og det kan godt være at det levde villsvin her i lang tid uten at vi vet om det. Går vi lengre framover i tid, til yngre steinalder og bronsealder, er beinmaterialet rikere. Da støter vi derimot på et annet problem, nemlig tamsvin. Med jordbruket kom også tamsvinet raskt til landet. Villsvin og tamsvin er samme art og beinrester etter disse er derfor svært vanskelig å skille fra hverandre i denne perioden. Svinebein er funnet i store deler av landet, men det er derfor usikkert om det er tamsvin eller villsvin. Basert på biologien til villsvinet og utbredelsen av egnede leveområder, kan vi nok likevel anta at Midt-Norge, som i dag, var et utkantstrøk for villsvin og at det ikke var store mengder av dyrene her, men kanskje spredte forekomster i gode områder.

 

imm015_19A
Foto: Jørgen Rosvold/NINA

Villsvinet forsvant med jordbruket

Av samme grunner er det like vanskelig å si noe sikkert om hvor lenge villsvin levde i Norge. I motsetning til annet storvilt er ikke villsvin omtalt i noen av de eldste lovene eller andre tekster fra landet. Vi kan derfor med god sikkerhet anta at de var utryddet i vill form for omkring 1000 år siden. Vi kan spore en kraftig nedgang i mengden svinebein på gamle boplasser i takt med spredningen av jordbruket. Jordbruket ble utbredt på bekostning av de frodige edelløvskogene langs kysten og med de forsvant også villsvinene. Dyrene kom nok også raskt i konflikt med det tidlige jordbruket. En annen mulighet er at villsvinet ikke ble totalt utryddet, men at de fortsatte å leve her som tamsvin.

Tekst av Jørgen Rosvold, NINA Terrestrisk naturmangfold

 

Filminnspilling av villreinfangsten i vikingtid på Dovrefjell

En dag i midten av september viste Dovrefjell seg fram i sin beste høstskrud badet i vakker høstsol. Og vi var på plass for å filme scener til vår nye Kulmin-film om villreinfangsten i vikingtid og dens tilknytning til de rike gravfunnene på Vangfeltet i Oppdalsbygda. Unge og eldre statister stilte fra Oppdal, og entusiasmen var stor selv om de tidsriktige vadmelsdraktene ble stikkende og varme i det bakende solskinnet.

20190922_135431 redigert

Villreinfangsten og Vangfeltet

Rundt Oppdalsbygda og det store gravfeltet fra vikingtid på Vang ligger mil på mil med fjell og vidder. Området er et «jaktlandskap»  hvor flere tusen år med jakt og fangst på villrein har satt tydelige spor i landskapet. Buestillinger og store fangstanlegg, bortskutte piler i snøfonner i snaufjellet og pilspissene i gravene på Vangfeltet, viser at jakt og fangst var viktigste næring for folk i bygda. Fangst på storviltet gav rikdom til de som kontrollerte fangsten. Reinen gav produkter som var nyttig for eget bruk og som byttemiddel og handelsvare. Horn, skinn og kjøtt var ettertraktet sørover i Europa. Fangstanleggene og de mange funnene tyder på overskudd og utførsel av produktene fra fangsten. Fjellet var grunnlaget for overskudd og rikdom. Velstanden skinner gjennom i gravfunnene på Vangfeltet.

Hva er Kulmin

Kulmin er korte videofortellinger gjør kulturarven levende og dramatisk gjennom tekst, lyd, film og bilde. I fokus står den gode fortellingen. Gjennom Kulmin dramatiserer vi historiene og gjør kulturminnene mer tilgjengelig og spennende.

Her er Kulmin-historien om en dag på villreinfangst i fjellet i vikingtid:

«Det er sommer, og våronna er unnagjort i fjellbygda Oppdal. Men det er ikke tid til å ligge på latsida. Som i tidligere år må alle gårdene ta sin tørn i forberedelsene til høstjakta. Villreinens årvisse vandring fra sommer- til vinterbeite har gitt folka i bygda mulighet til å høste store rikdommer fra fjellet. Godt samarbeid er nødvendig. Hardt arbeid i mange generasjoner med å grave fangstgroper har resultert i at det nå ligger over tusen groper på rekke, og sperrer trekket som krysser dalføret der ferdaveien går over Dovrefjell. Ledegjerda av treverk er godt kamuflerte innimellom den lave fjellbjørkskogen, og hindrer reinen i å passere mellom fangstgropene. Dyra har ikke sjans til å slippe forbi. Fangstmetoden er effektiv, men krever forberedelser, organisering og kunnskap om villreinens adferd. Sommermånedene bruker bygdefolkene i fellesskap på å sette i stand gropene etter vinteren, renske ut avfall, kontrollere og reparere trekonstruksjoner og ledegjerder og grave nye groper. 

20190922_135114 redigert

Høstdisen ligger som et lokk over elva denne morgenen. Det hamrer hardt på døra og Åsmund slår opp øynene. Han stirrer ut i lufta, og bruker noen sekunder på å våkne. Brått slår det ned i ham – nå er dagen her! Han spretter opp, åpner døra og ser rett inn i ansiktet til onkelen. «Kle på deg, vi drar nå!» Utstyret, klærne og maten har han allerede pakka dagen i forveien. På tunet på Vang vrimler det av folk. Hestene står klare. Folka fra bygda har samlet seg til felles utreise. De er over seksti til sammen, og på fjellet venter flere. De har samarbeidet med finnene om dette i årevis. De drar nytte av hverandres kunnskap og antall. De bytter varer, mat, tjenester, og trolldomskunster. Bygger allianser. Reinsjakta knytter sterke bånd mellom folk. De nakne fjelltoppene troner høyt over en høstgul bjørkeskog. Åsmund vet at nå er det mange dager, kanskje uker, til de ser bygda igjen. Og når de vender tilbake må det være med fullasta kløvhester. Lykkes de, skal også denne gangen utallige lass med kjøtt, skinn og gevir ned fra fjellet. Ettertraktede råvarer med endestasjon langt utenfor Oppdals grenser. Noe bearbeides og foredles til ferdige produkter før det forlater landet, sjøvegen ut til handelssteder i Danmark, Irland, Frankerriket. Til gjengjeld kommer store rikdommer tilbake til Vang: eksotiske smykker, gullsmedarbeider, våpen og prestisjegjenstander av høy kvalitet. Og folk. Gjenstandene og de nye trellene er symbolet på oppdalingenes økonomiske og sosiale makt.

20190922_142001 redigert

Åsmund sitter godt skjult innunder et lite overheng nær toppen av fjellet. Han har ventet siden grålysningen. Det er finnene som har sendt ham hit. De har holdt øye med dyra i flere dager og fulgt flokken. Én av dem, en kvikk kar de kaller Mǫttull, har fortalt om en flokk på mange hundre dyr som driver i området. Vinden har snudd, og han tror de snart vil komme ned i dalen. Mǫttull kjenner villreinen godt. Han har fulgt dem hele livet, til alle årstider. Kunnskapen sitter i blodet etter å ha levd tett på landskapet og dyra i uminnelige tider. Gull verdt, og samarbeidet er fruktbart for begge parter. Åsmund myser opp mot Vålåsjåhøa. Han er kald, men årvåken og forventningsfull. Hans oppgave er ikke så krevende, men den er svært viktig. Dreier flokken i feil retning er det hans jobb, sammen med de andre på post, å skremme dyra på rett kurs – mot fangstgroprekka. Så får han plutselig øye på dem i det de runder toppen. I det flokken slipper seg ned fjellsida, er det nesten som å se en gråbrun elv som flommer stille utover landskapet. Så mange har han aldri sett før! Hjertet hamrer. Lyden av klover og grynting fra hundrevis av struper blir gradvis sterkere etter hvert som flokken nærmer seg. Vinden står rett på og villreinflokken følger terrenget akkurat der de vil ha dem. Kroppen er i høyspenn og han kikker nedover mot hun som sitter på sin post noen hundre meter lenger nede i lia. Hun nikker forsiktig tilbake og smiler. «Nå har vi dem!»

20190922_141945 redigert

Filmen slippes i november, og da kan du se denne på vår YouTube-kanal Kulmin og på nettsida vår www.kulmin.no

To sterke trønderske kvinner – ei husfrue, korridorenes dronning og fastelavensris

Sigrid på Egge

sigrids vegI Eggelia på Steinkjer, rett nedenfor den karakteristiske Eggevammen, står et gateskilt; Sigrids veg. Dette enkle, skakke og unnselige skiltet er et minne om den sterke vikingkvinna Sigrid Toresdatter. Hun kom fra Tjøtta i nåværende Troms for å gifte seg med Olve, som var høvding på Egge. Han ble drept på midtsommerblotet av kong Olav Haraldsson, han som senere ble «den hellige». Etter Olves død ble Sigrid giftet bort til Kalv Arnesson, som var en av kongens støttespillere. Sigrid var nok ei viljesterk og modig kvinne, for hun klarte etter hvert å overbevise Kalv om å bryte kontakten med kongen. Kalv ble en av de tre som gav kongen banesår i slaget på Stiklestad. Hva som skjedde videre med Sigrid, vet vi ikke…

Korridorenes dronning

Fredrikke_Marie_QvamFra Egge kan man også se nordover til gården Gjævran, hjemgården til statsminister Ole Anton Qvam. Men kona hans er antakelig mer kjent enn ham. -Fredrikke Marie Qvam flyttet til Gjævran da de to ble gift, og hun ble en viktig forkjemper for kvinners stemmerett. Hun benyttet seg av kontaktnettet sitt og bedrev i stor stil det vi i dag ville kalt «lobbyisme», faktisk i den grad at hun fikk tilnavnet «korridorenes dronning»! Det måtte være en stor seier for henne da stemmerett for kvinner ble innført i Norge i 1913.

Hun opplevde også at flere av barna deres døde av tuberkulose. Dette var trolig en medvirkende årsak til at hun sammen med to andre kvinner i 1896 grunnla Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS). Fredrikke Marie satt også som foreningens leder i hele 37 år!

NKS, kanskje bedre kjent som Saniteten, har helt siden starten hatt folkehelse som DSC_0033arbeidsområde, med særlig vekt på kvinner og barns helse og livsvilkår. Hvert år selger foreningen fastelavensris i tida før påske, der inntektene går til ulike folkehelsetiltak. Kanskje du også har kjøpt et?

Mottoet til NKS og Fredrikke Marie Qvam lyder: I de små ting frihet – i de store ting enighet – i alle ting kjærlighet. -Og det kan være en god tanke å ta med seg videre, både på kvinnedagen og alle andre dager.

Fredrikke Marie Qvam ligger begravet ved Egge kirke, like ved der Sigrids gård på Egge trolig lå.

La historiens modige og sterke kvinner være til inspirasjon for både kvinner og menn, også i dag og i framtida. God 8. mars!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nothenghuset på Krokholmen i Åfjord

Kulturminneutvikling er mangfoldig! Fylkeskommunen har veiledet gjenreisning av nothenget på Krokholmen i Åfjord kommune. Nothenget skal bli fritidsboliger og alle proporsjoner og bygningselementer er så nøyaktig som mulig rekonstruert. Prosessen har gitt alle involverte læring og kunnskap i forhold til tradisjonelle trekonstruksjoner og notfiske som kulturarv. Nothenget er trolig det eneste i Norge som er bygget etter at notfiske med barking sluttet, og trolig et av svært få som blir gjenbrukt som fritidsbolig. Og det flotte kulturmiljøet på Krokholmen mellom Stokkøya og fastlandet får sin helhet tilbakeført.

Bilde1 Nothenghuset

Arbeidsprosessen og status 2018 Nothenghuset – av Arne Blix

I februar 2016 fikk vi tillatelse til å sette opp kopi av det gamle nothenget på Krokholmen i Åfjord kommune. Det opprinnelige bygget ble satt opp i 1937, men revet på 1970-tallet. Samtidig fikk vi tillatelse til å innrede to leiligheter i 1. og 2. etasje. Disponeringen av det åpne loftet i 3. etasje skal avgjøres etter at nothenget er satt opp.

Bilde 2 Nothenghuset

Flyfoto av Krokholmen fra 1963

Arbeidet startet i skogen og på tomta vinteren/våren 2017.

I skogen felte vi omtrent 60 graner. De måtte være minst 10 meter lange, så rette som mulig og av god kvalitet (saktevokste). Trærne ble felt i Kroken i Åfjord. Alle ble barket, fraktet med traktor til bilveg, med trailer til Herfjord og med båt til Krokholmen. Samtidig ble grunnmuren forskalet, og armering og innfestinger plassert før om lag 30 kubikkmeter spesialmørtel ble fraktet over i tobber med båt.

Sommeren og høsten 2017 ble de første stolpene reist.

Parallelt med dette ble sjøgrunnen foran nothenget nøye undersøkt. Bunnen for kaia bestod av både berg og av sand og leire. Krevende ryddearbeid under vann ble gjennomført, blant annet av dykker. Der det var mulig boret vi hull og støpte fast galvanisert armering.

Våren 2018 satte vi opp stillas for kai. Kraftige plastrør ble tredd over de nedstøpte stagene, armert og støpt. Senere ble trekai i front festet og kaien ferdigstilt. Med kaia ferdig kunne de resterende stolpene settes opp.

Andre og tredje etasje fikk åser og stubbgulv. Høsten 2018 fikk vi på plass taket.

Dette betyr at nothenget nå er satt opp slik det var. Noen få skråstag mangler fortsatt. Bygget er i en viss utstrekning preget av stillaser og midlertidige støtter.

Vinteren 2018/2019 planlegges neste skritt. Lukking av boligdelen i bygget.

Bilde 3 Nothenghuset

Grunnmur

Nothenget på Krokholmen stod på en utfylt steinkaie. Store bearbeidede steiner som ringmur. Fylt opp med mindre steiner inni.

Bilde 4 Nothenghuset

Tre støpte renner dannet fundamentet for stolpene. Sementen var ca 10 cm tykk, uten armering og med mer sand innblandet enn vi bruker i dag. En jernstang med øye var støpt ned som festepunkt for stolpene. En bolt med mutter og skiver festet stolpen til jernstanga.

Blant annet etter råd fra Norconsult ble det lagt et stort arbeid i grunnmuren. Arbeidet startet med å bore hull i de største steinene i kaia og støpe inn armering slik at mur og steinkaie ble skikkelig knyttet sammen. Vi bygget ny og armert støp oppå den gamle muren. I tillegg knyttet vi disse sammen i forkant og bakkant. Det ble lagt særlig kraftig armering i alle hjørnepunkter og punkter for innfelling av skråstag. Det ble benyttet ekstra sterk betong grunnet kystklimaet.

Bilde 5 Nothenghuset

Tømmer

Erfarne tømrere brukte mye tid på å lete opp skogteigen i Kroken i Åfjord for å finne tømmeret til stolpene i nothenget. Vi lette etter lange, rette saktevokste granstolper. Dette var et stort arbeide som tok ekstra lang tid på grunn av den milde vinteren 2017/18.

Det ble bygget opp en egen arbeidsplass i skogen for barking med kniv. Vi valgte en ganske røff barking for å få stolpene så like originalene som mulig. De aller fleste stolpene var over 10 meter lange. De kunne være opp mot 30 cm i diameter, 10-15 i toppen. Noen kortere og tynnere ble tatt med som skråstag.

Bilde 8 Nothenghuset

Stein Bjøru i barkingen

Bilde 10 Nothenhuset

Geir Vie var sjefen for tømmerarbeidet

Innfesting

Vi fikk laget kraftige, galvaniserte stålskiver med ferdigborede hull for innfesting av stolpene. Skivene var sveiset sammen med kraftig armering for innstøping. Ekstra kraftige skiver og bolter ble benyttet i hjørnene (20 mm).

Reising av stolpene

For å kunne reise opp de lange og tunge stolpene, bygget vi et eget mobilt arbeidstårn. Tårnet var ca 6 meter høyt. På toppen monterte vi vinsj. Tårnet måtte flyttes for hver ny stolpe. Riggingen tok tid, mens selve heisedelen gikk raskt. I starten var vi fire om løftet. Etter hvert fant vi raskere og sikrere løsninger og arbeidet gikk fortere. Første dag fikk vi opp to stolper. På det meste satte vi opp 8 stolper på en dag.

Det mest krevende var å sette opp stolpene ytterst på kaia. Her skulle 10 meter høye stolper plasseres oppå 7 meter høye kaistolper og med arbeidsplass på kun en side.

Bygging av kai

Kaia består av to rader. Den første er fire støpte søyler. Oppå denne er innstøpt en kraftig, galvanisert H bjelke. Mellom de to innerste er plassert to kraftige skråstag. Den ytterste raden består av seks impregnerte trestolper, satt opp på samme måte som stolpene i selve nothenget.

Under arbeidet fikk vi stadige bekreftelser på at vi var på rett vei. Rester etter kaistolper ble funnet nøyaktig der vi tenkte de skulle være. Noen av kaistolpene er støpte, men den gangen brukte man blikktønner som forskaling.

Gangbaner

Et helt spesielt element i nothenget er gangbanene. Det var fire gangbaner i nothenget på Krokholmen, en på hver av utsidene og to i midtrommene. Dette gjorde at man kunne arbeide på hver side av rullene.

Gangbanene hang i taksperrene med 4 x 4 tom boks. Vi fikk saget kopier av disse. Samtidig var gangbanene festet i dragere på undersiden. For å kunne lage gangbanene og forme rafta mm måtte vi lage en dobbelt så bred gangbane, den ytterste halvparten som stillas.

Bilde 16 Nothenghuset

Tak

Mange diskusjoner ligger bak takløsningen. Opprinnelig var taket trolig ganske enkelt. Noen kraftigere sperrer spikret til stolperekkene. Enkle bord som åser. Bølgeblikk som tekking. Vi trengte et noe kraftigere tak av flere grunner. Det skulle tilfredsstille kravene til boligdelen. Med lav takvinkel måtte det også tåle vindsuget.

Vi brukte 2 x 8 tom sperrer. En på hver side av stolpene og en mellom stolperadene. Sperrene er festet til stolpene med gjennomgående bolter. 2 x 2 tom ble brukt som sløyfer og klemme for kraftig undertaksduk. 2x 4 tom på høykant ble lekter (åser). Alt skrudd fast, både med tynne og lange skruer rett ned og med skråskrudd. Rundt hele bygget ble åsene festet ned og til side inn i stolpene der vi ikke hadde undertak. Denne løsningen ga toveis lufting, til sammen 15 cm. Over dette 21 mm taktro og kraftig takpapp som er helsveiset.

Bilde 17 Nothenghuset

Status og neste skritt

I 2019 vil vi sette opp skråstagene i lengderetning som opprinnelig var en viktig del av nothenget. Deretter starter arbeidet med å sette opp veggkonstruksjonene. En svært viktig og krevende del av dette er valg av glassløsninger.

Bilde 19 NothenghusetBilde 18 Nothenghuset

Etter avtale skal disponeringen av 3 etasje avklares i dialog med fylkeskommunen.

 

Feiende flott fangstgrop i Skaun

Våren 2018 ble en spennende og ganske så unik fangstgrop oppdaget i nærheten av Mellingsætra i Skaun kommune. En fangstgrop, tenker du kanskje, er det så spennende da? Det kryr jo av dem! Fangstgroper er vanlige kulturminner i Trøndelag, og området rundt Mellingsætra er intet unntak. Det spesielle med fangstgropa på Mellingsætra er at en rotvelt tok med seg vegetasjonen og avdekket to rekker med tømmerstokker i midten av gropa. En bevart tømmerkasse som fanget elgen nede i fangstgropa, det er ganske unikt!

20180602_125629

Rekkene med stokker som har fungert som en kasse. Midt i gropen er det spor etter elg! Foto: Svein Ola Syrstad/Astrid Fuglås

Vi befarte funnstedet i slutten av september, og det var med stor spenning vi nærmet oss fangstgropa. Selve gropa var ikke særlig godt markert, og den gang treet sto midt i gropa måtte det ha vært vanskelig å få øye på den. Men kun meter fra den eksponerte gropa ligger en annen fangstgrop, denne er stor og dyp, med kraftig voll. Fangstgropene ligger på en smal terrasse med bratte skråninger i øst og vest, og et elgtråkk går den dag i dag langs terrassen i retning nord-sør. Gropene har effektivt sperret av passasjen, og kanskje har det vært sperregjerder mellom gropene og skråningen den gangen de var i bruk. Toppen av gropene kan ha vært tildekket med kvist og gress.

Gjengen

Midt i bildet ser vi den eksponerte tømmerkassen som ble synlig etter en rotvelt. Fra venstre: Ole Risbøl fra NTNU Vitenskapsmuseet og Svein Ola Syrstad. Astrid Fuglås og Knut Harald Stomsvik fra Trøndelag fylkeskommune står på hver sin side av treet som er veltet. Foto: Ingvild Sjøbakk

Fangstgroper er fangstanlegg for hjortevilt, i dette tilfellet er det nok elg det har vært jaktet på. En fangstgrop kan være konstruert på forskjellige måter, men mange har hatt tømmerstokker opp langs sidene av gropen. Tømmerkonstruksjonen har fungert som en kasse som elgen ikke kommer seg opp av. Fangstgroper kan ligge for seg selv, men det mest vanlige er at de har ligget i system med mange groper som har fulgt terrenget hvor elgen ikke har hatt alternative ruter, for eksempel langs en bratt skråning. For at fangsten skulle være mer effektiv kunne man bygge sperre- eller ledegjerder i tilknytning til gropene. Fra skriftlige kilder er det også kjent at jegerne satte furukvister på toppen av gropene for å lokke elgen (Jacobsen og Follum 1997:182)

Dette er en fangstmetode som har vært brukt helt fra steinalder og opp til moderne tid, men bruken ble forbudt ved lov i 1863. De fleste daterte fangstgroper er fra jernalder og middelalder. Etter at det ble slutt på bruken av denne type fangstmetode ble nok en god del fylt igjen for at husdyr på beite ikke skulle falle ned i dem.

Det er sjelden vi arkeologer får se selve tømmerkonstruksjonen, som regel ser vi bare en fordypning i bakken, og noen ganger kan vi kjenne restene av tømmer når vi stikker i bunnen av gropa med jordbor. Tømmeret som var eksponert etter rotvelten var i svært god stand, og det ble raskt besluttet å ta ut en prøve for å få gropen datert. Fangstgroper kan ha vært brukt i flere faser og over svært lang tid. Det vi ser restene av her er den siste bruksfasen.

Prøven fra tømmeret får vi datert ved å bruke dendrokronologi. Det vil si at treet blir datert ut fra årringene, og vi kan således finne ut hvilket år tømmeret ble felt. Nå venter vi bare på resultatene.

Vi kommer med en oppdatering så snart vi har funnet ut mer om alderen på gropa.

20180920_102034

Noen meter vest for den eksponerte tømmerkassen ligger en annen stor fangstgrop. De indre målene i denne stemmer godt overens med målene til tømmerkassen. Fra venstre: Knut Harald Stomsvik og Svein Ola Syrstad. Foto: Ingvild Sjøbakk

 

Referanse: Jacobsen, Harald og Jørn-R. Follum 1997: Kulturminner og skogbruk. Skogbrukets Kursinstitutt.

 

 

 

Kongevegen over Dovrefjell – en forbindelseslinje mellom datidens og nåtidens reisende

Kongevegen mellom Dovre og Fokstua Foto Matti Bernitz

Sommeren 1685 reiste kong Christian V over Dovrefjell. Den dansk-norske kongen var på sin rituelle kongeferd gjennom Norge mot Trondheim. Hele kongefølget måtte ri til hest over Dovrefjell, og fulgte gamle stier og tråkk som har gått over fjellet siden middelalderen. I 1704 gikk nok en kongeferd over fjellet. Denne gang var det Christian V’s sønn, Fredrik IV, som hadde lagt ut på sin norgesreise. Kildene forteller at Fredrik IV kunne gjennomføre reisen over fjellet med tohjuls karjoler, noe som betyr at det har vært en betydelig oppgradering av vegstandarden siden sist kongeferd. Hva skjedde i løpet av disse årene? Hvem anla denne nye kjørbare vegen over fjellet? Spørsmålene er mange, og i dag kjenner vi bare til bruddstykker av historien om den første kongevegen over Dovrefjell.

En stor kilde til kunnskap er selve kulturminnet Kongevegen over Dovrefjell som fremdeles slynger seg over fjellet. Noen steder finner vi kun korte bevarte biter av kongevegen, skjult mellom den gamle riksvegen og E6. Men det finnes også lengre bevarte strekninger, som mellom Dovrebygda og Fokstua, over Hjerkinnhø og over Vårstigen. Kongevegen over Dovrefjell er et viktig kulturminne som vitner om en tid da det ble behov for bedre ferdselsveger i Norge. I løpet av 1600-tallet fikk flere næringsvirksomheter et stort oppsving som krevde bedre infrastruktur. Transport av malm fra gruvene i Kongsberg ble en viktig grunn til at den første kongevegen ble anlagt mellom Kongsberg og Hokksund i 1624. Utbyggingen av postvesenet og militæret er andre grunner til at det kom en kongelig forordning om å utbedre hovedvegene i Norge.

IMG_0169MattiBernitz2017KongevegenDovrefjell

Selv om vegstandarden over Dovrefjell ble utbedret før kong Fredrik IVs kongeferd i 1704, skildres reisen over fjellet som farefull. Kongefølget måtte få hjelp av bøndene i området for å komme seg over Vårstigen. Hvis vi følger den eldste traséen av kongevegen over Vårstigen i dag, er det lett å forstå at ferden må ha vært både farlig og strabasiøs. Kleivene på traséen er så bratte at det er vanskelig å se for seg at det har vært mulig å reise over Vårstigen med vogner i det hele tatt.

I 1733 var det en annen kongeferd over fjellet som gir informasjon om at vegstandarden var blitt utbedret nok en gang. Christian VI gjennomførte sin kongeferd dette året, og han kunne reise over Dovrefjell med firehjuls karosser. Han hadde et stort følge med seg. Det var så mange som nesten 200 personer som reiste med kong Christian VI og dronning Sophia Magdalena.

Akvarell av Jacob Fosie som illustrerer Christian den VI i 1733

Akvarell av Jacob Fosie som illustrerer Christian IVs ferd over Vårstigen i 1733

I løpet av siste halvdel av 1700-tallet ble Kongevegen over Dovrefjell igjen utbedret. Det var brødrene Krogh, generalvegmestre i hver sin landsdel, som var ansvarlig for utbedringen. Krogh-brødrene var inspirert av kontinentale vegprinsipper, og anla nye rette vegtraséer som var langt bedre fundamentert enn tidligere. Traséene fra slutten av 1700-tallet skiller seg ut fra den tidligste kongevegfasen, og er godt synlige i terrenget over Dovrefjell i dag. Det var trolig denne traséen som ble brukt ved den kongelige reisen som ble gjennomført av kronprins Fredrik i 1788.

Kongevegen over Hjerkinnhø - Foto Matti Bernitz

Kongevegen over Hjerkinnhø.

En annen kongeferd over Dovrefjell er foreviget gjennom Aasmund O. Vinjes reiseskildring Ferdaminne frå sumaren 1860. Vinje skildrer Karl XV’s reise, fjellet, folket han møtte og reflekterer over samtiden. I Vinjes reiseskildring har også det tradisjonsrike stedet Porten fått sin plass. Porten markerer grensen mellom Oppland og Trøndelag hvor det var tradisjon å sette opp en velkomstportal til ære for kongen. Går vi kongevegen over Hjerkinnhø i dag, kan vi fremdeles finne rester av markeringen ved fylkesgrensen mellom Trøndelag og Oppland. Ser vi nøyere etter, finner vi også andre vegminner langs kongevegen her. Det er bautaer, stabbesteiner, stikkrenner og varder langs vegen. Vi kan oppdage stadig nye vegminner langs Kongevegen over Dovrefjell som gir oss ny kunnskap om vegen. I sommer gjorde vi nok en oppdagelse. På en større stein ved kongevegen over Hjerkinnhø er årstallet 1812 innrisset. Det vekker ny nysgjerrighet og undring. Hvem risset inn dette årstallet? Hvorfor? Spørsmålene gir nytt grunnlag for å utforske og studere kongevegens historie videre.

En vandring langs kongevegen kan gi mange nye opplevelser og oppdagelser for hver enkelt vandrer, men det bestandige fjellandskapet som omkranser vegen kan også gi mange av de samme naturopplevelsene. Det fortelles om prins Christian Frederik som ble så fascinert av fjellene at han begynte å gå til fots mot Snøhetta da han reiste over fjellet i 1814. Vinje skildrer på samme måte hvordan de reisende snakker om fjellet som «så makelaust vent», og skriver om Snøhetta som han ser fra kongevegen over Hjerkinnhø. Når vi går kongevegen over Hjerkinnhø i dag kan vi kjenne den samme dragningen mot den majestetiske Snøhetta og Svånåtindan i vest. En vandring langs kongevegen kan gi opplevelser som ligger utenfor tid og rom, og på den måten skaper vegen forbindelseslinjer mellom datidens og nåtidens reisende.

Ann Kristin Engh på kongevegen Foto Marit Johansson

Forfatter er Marit Johansson, prosjektleder Kongevegen over Dovrefjell, et fireårig hovedprosjekt for å sette i stand Kongevegen over Dovrefjell (den eldste kjørbare hovedvegen) og ta den i bruk som en sammenhengende historisk vandringveg samt formidle den viktige ferdselshistorien over fjellet. Hovedprosjektet består av fem delprosjekter: Istandsetting Trøndelag, istandsetting Oppland, tilrettelegging, formidling og verdiskapning, drift og forskning.

Foto: Matti Bernitz

Litteratur:

Johansson, Marit (2018): Kongevegen over Dovrefjell. En kartlegging av den historiske vegen og mulighetene i dag. Rapport fra Forprosjekt Kongevegen over Dovrefjell. Statens vegvesen

Nielsen, Anne-Mette (1999): Kongeferder i Norge gjennom 300 år. Statens vegvesen Norsk vegmuseum

Steinsland, Gro (2014): Dovrefjell i tusen år. Mytene, historien og diktningen. Vigmostad og Bjørke A/S, Oslo

Vinje, Aasmund O. (1860): Ferdaminne frå sumaren 1860. Samlaget, Oslo

Mausoleet på Rostad

Rostad på Inderøy huser i dag et av Norges svært få mausoleer, og dette gravminnet forteller en gripende historie om tre sammenvevde skjebner; historien om en statsminister, en engelsk frue, hemmelig kjærlighet, politiske svertekampanjer, selvmord, et mausoleum i en gravhaug og et barnehjem.

Skjermbilde_mausoleum2
Mausoleet i parken på Rostad. Foto: Inger Marie Kimo/TRFK.

Ole Richter – Norges mann i Stockholm

Ole Richter ble født i 1829 på Rostad i Inderøy og ble etter hvert både høyesterettsadvokat, stortingsrepresentant og ordfører i Inderøy. Han avslo et tilbud om å bli norsk-svensk ambassadør i USA, men ble senere generalkonsul i London.

På Stortinget ble han kjent som en moderat og liberal Venstremann, som ønsket å bygge bro over politiske motsetninger. På denne tida var Norge i union med Sverige, og med sine diplomatiske egenskaper fikk Richter derfor tilbud om å bli Norges statsminister og fremste talsmann i Stockholm, som han takket ja til i 1884.

Skjermbilde_richter
Ole Richter som norsk statsminister i Stockholm. https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=55044792

Stjernen faller

Under jusstudiene i London hadde Richter blitt kjent med Susan Wakeford Attree, en engelsk godseierdatter. De inngikk forlovelse, men hun døde  før de rakk å gifte seg.

Han ble senere gift med Susans yngre søster, Charlotte, og de flyttet ut til hans hjemgård Rostad på Inderøy. Charlotte trivdes ikke noe særlig på Rostad eller i Skandinavia og følte seg langt borte fra familie og sosietetsliv. Hun slet også med helsa og fikk alkoholproblemer, og døde i 1885. Til tross for gnisninger mellom dem sørget Ole Richter over tapet av kona. I 1886 fikk han tillatelse til å opprette et privat gravsted hjemme på Rostad, og han fikk bygd opp et gravkammer inne i en stor gravhaug på gården. Charlottes båre ble satt inn her, og Richter fikk reist en obelisk på toppen av gravhaugen og -kammeret; med innskriften «Til Amindelse om Statsministerinde Charlotte Wakeford Richter, f. Attree. Her Husband raised this monument in sorrow and affection”.

I tida etter Charlottes død fant Ole Richter etterhvert trøst i den langt yngre Ebba Astrup. De ble etter hvert hemmelig forlovet, men Richter hadde betenkeligheter med forholdet pga. alderforskjellen; han var 34 år eldre enn henne, og han ante kanskje også at han var en fallende politisk stjerne.

I perioden som norsk statsminister kom Richter på kant med flere andre sentrale politikere, både på grunn av personlige forhold og ulikt ståsted i politiske saker. Da Bjørnstjerne Bjørnson i en tale feilsiterte et brev han hadde mottatt fra Richter, med den følge at Richter ble stemplet som illojal til den sittende norske regjering, førte dette til en dyp politisk krise. Richter tok dette svært tungt. I tillegg hadde han gjennom flere år slitt med depresjoner. Det endte med at han begikk selvmord på statsministerhotellet i Stockholm 18. juni 1888.

«…en meget bedrøvelig Sak…»

Siden Richter hadde begått selvmord, fikk han ikke begraves i signet jord på kirkegården, og biskopen påla at det heller ikke skulle forrettes gravferdsseremoni. Men soknepresten Albert Lange var uenig. Hans siste ord i saken var: «Herom er at sige, dog kun for seg selv: Det lader til å være en meget bedrøvelig Sak. Jeg har bedrøvet Biskoppen, og Biskoppen har sandelig bedrøvet mig; og hvem av os i denne Sag har bedrøvet Gud mest, derom får han dømme, – for derom bliver Biskoppen og jeg ikke enig.» Det hadde også gått ut ordre fra høyeste hold om at ingen offentlige tjenestemenn skulle delta i begravelsen. Like fullt var det over 200 kranser og mer enn 1000 personer i kirka. Han ble siden gravlagt ved siden av sin kone Charlotte i gravkammeret.

«Mor Rostad»

Første gang Ebba Astrup fikk besøke Rostad var i forbindelse med Richters gravferd, og hun sørget dypt over sin forlovede. Da «Foreningen til Omstreifervæsenets Modarbeidelse» i 1899 ønsket å kjøpe Rostad gård og bruke den som barnehjem, grep hun muligheten og flyttet dit. Ebba var av rik familie og bidrog antagelig med et større beløp til kjøpet av gården. Rostad er barnevernsinstitusjon den dag i dag.

Ebba fikk etter hvert tilnavnet «Mor Rostad» for sin innsats med barnehjemmet, og fikk i 1923 Kongens fortjenestemedalje i gull. I 1907 fikk hun også oppført fronten på Richters gravkammer til minne over sitt livs store kjærlighet. Hun ble senere gift med Sofus Eggen fra Verdal og flyttet til hans hjemgård, men hun gjorde avtale med ham om at hun ved sin død skulle gravlegges på Rostad. To år etter hennes død ble hennes urne satt ned i toppen av gravhaugen, over gravkammeret.

Taket i gravkammeret ble åpnet i forbindelse med reparasjonsarbeider i 2007. Da fant man en kjole, noen brev og telegrammer, og en revolver. På grunn av fuktskader var brevene dessverre uleselige, men man antar at revolveren er den samme som Richter begikk selvmord med. -Er dette en siste kjærlighetserklæring fra Ebba?

019 (2)
Barn og ansatte ved barnehjemmet på Rostad, 1906. Ebba Astrup, «Mor Rostad», i svart kjole til venstre på bildet. Foto: http://www.rostadsvenner.no/bilder_ny2.html
Skjermbilde_ebba
Ebbas minneplakett i bakken over gravkammeret: Ebba Astrup Eggen «Mor Rostad» 1863-1944. Foto: Inger Marie Kimo/TRFK. 

 

Yngre steinalder – bondesteinalderen

DSC01135 foto Anne Haug

Vi kaller perioden mellom 4000 og 1800 før Kristus yngre steinalder. Folk i Trøndelag lever som tidligere av jakt, fangst og fiske, men noe nytt er i ferd med å skje. Jordbruket gjør sitt inntog sørfra, det brer sakte om seg, og vi begynner å dyrke jorda og holde husdyr. Det er en gradvis overgang, avhengig av hva naturen gir av muligheter, hvor du bor i dette vidstrakte og varierte landskapet, og ikke minst tilgangen til fisk og vilt. Noen steder tar det ikke lang tid før små åkerlapper omkranser bosetningene. Andre steder egner seg best til husdyrhold og mange steder er det best å drive med jakt og fiske på de gamle tradisjonelle måtene. Utover i yngre steinalder er variasjonen i levemåte blant folk og grupper i Trøndelag stor.

Blomsterstøv i myrene forteller oss om klima, vegetasjon og om jordbrukets inntog i landsdelen vår. For om lag 4000 år siden går skogen tilbake samtidig som beiteplantene er i framgang og sporene etter kornavl blir tydelig. Stadig større områder blir ryddet for skog, busker og kratt. Korn dyrkes på små parseller i den etter hvert glisne skogen, og husdyra beiter på gressganger rundt boplassene. Folk vet om hverandre over store avstander, da vannet fører og binder menneskene sammen. Oppdyrkingen av landet og omfanget av handel og samkvem får et stadig større omfang. Gjenstander og funnforhold er forbausende like i lavlandet i Sør-Norge og i Trøndelag. Flintdolker og pilspisser fra Trøndelag er lik de som er funnet sørover i landet.

Steinaldermenneskene etterlot seg ikke spor som forteller hvem de var. Vi har ingen skriftlige nedtegnelser som forteller om enkeltpersoner og hendelser. Men fortidens trøndere begynte å lage vakre bilder på berg. Vi vet lite om hvorfor de risset figurene, og hva de betydde. Kanskje risset de dyrefigurene i berget for å gi dem makt over dyrene, og gi dem god jaktlykke? Kanskje ble figurene laget av sjamaner som kunne ikle seg dyreham og foreta rituelle reiser til åndeverdenen? Kanskje var helleristningene en kulisse for datidens teater, der fortellinger ble overlevert fra gammel til ung rundt leirbålet? Kanskje var de et klasserom for opplæring av de unge håpefulle, de fremtidige generasjonene? Malingene og ristningene gir oss små kikkhull inn i kvinner og menns tankeverden for så mange tusen år siden. Vi vet lite, og vi er nysgjerrige, og for hvert svar får vi ti nye spørsmål.

Jegersteinalderens bergkunst, veideristningene, blir ofte kalt den nordlige bergkunsttradisjonen i Norge. Dette i motsetning til bronsealderen og jernalderens jordbruksristninger som blir omtalt som den sørlige tradisjonen. Jordbruksristninger finnes hovedsakelig i Sør-Norge, og veideristninger dominerer i Nord-Norge. I Trøndelag møtes de to tradisjonene. Noen steder finner vi bergbilder fra begge tradisjoner i samme landskap: i samme dal, på samme gård og noen ganger på samme bergflate. Bergkunsten står fremdeles på fjellveggene som håndfaste spor etter steinalderens mennesker.

Stykket-elgen

Helleristningenes landskap – Bardal i Steinkjer kommune

Da bergflaten på Bardal ble tatt i bruk som ristningsberg en gang i steinalderen lå sjøkanten 100 meter unna. Berget lå ved dalføret nordover mot Reinsvatnet og nordvestover til Namdalen. Beliggenheten var populær, og et stort antall ulike figurer ble risset og hogget inn i bergflaten, delvis over hverandre. Figurene viser at berget var i bruk i flere tusen år, i yngre steinalder, bronsealder og inn i jernalderen. Overlappingen av figurer tyder på at selve handlingen å lage ristningene var like viktig som resultatet. Hvilke seremonier foregikk på flaten foran berget?

Motivene som stadig går igjen er båter, hester, elg og rein, fotsåler, mennesker, skålgroper, fugler, hval, bjørn og geometriske figurer. De fleste ble laget av en jordbrukende befolkning i bronsealderen, men de flotte kjempestore dyrefigurene og rammefigurene ble hogget inn av jegerfolk en gang i yngre steinalder. Av figurene fra steinalderen dominerer elgen.

Rundt 70 dyremotiver og geometriske figurer ble hugget inn i steinalderen. Senere hugget folk inn om lag 400 motiv av den sørlige tradisjonen: store bronsealderbåter, væpnede menn, hester og spiraltegn. Helleristningene forteller om kontakt mellom ulike mennesker og ulike tradisjoner. Bildemylderet er et veiskille mellom jordbruksbygdene og utmarka og menneskene som bodde i de forskjellige landskapene. Fra jegersamfunnet til jordbrukssamfunnet, i glidende overganger eller ved voldsomme brudd.

Bardal

Boplassen på Vassetra i Hitra kommune

I yngre steinalder så landskapet på Vassetra annerledes ut enn i dag. Sjøen gikk 8 – 10 meter høyere og boplassen lå i bunnen av et lunt havnebasseng. En god plass å bo, solrik og lun, med nærhet til ressurser både på sjø og land. Boplassen lå rett ved Dolmsundet hvor strømmen går sterk, rik både på fisk og sjøpattedyr. Da arkeologene gravde ut den gamle boplassen i 2008 fant de en rekke jakt- og fiskeredskaper av flint, skifer og annen bergart. De mange pilspissene vitnet om en spesialisert teknikk. Jegerne visste nøyaktig hvilken pilspiss som egnet seg best til for eksempel jakt på sjøfugl. Funn av skiferkniver viser at sløying og flåing av dyr var en viktig aktivitet på boplassen. Noen av knivene har dekor i form av et sikksakkmønster. Kanskje bare ren dekorasjon, men kanskje også med andre betydninger skjult for oss i dag? Kunne jegeren kanskje lettere nedlegge et bytte ved å dekorere en pilspiss eller kniv? Kanskje dekoren ble laget med magisk hensikt?

DSC01132 - foto Anne Haug

På boplassen gravde arkeologene fram kulturlag som for det meste bestod av slakteavfall og søppel, over tid omdannet til svart fet jord. I laget lå små brente bein, mengder med brent stein, trekullrester og hasselnøttskall. Utgravningene av boplassen på Vassetra avdekte også restene av et ildsted og avtrykk etter stolper som forteller at for mange tusen år siden stod et hus på plassen.