I Norge er tradisjonen med å feire alle hjerters dag, eller valentinsdagen, temmelig ny. På forskning.no leser vi at kortene og bamsene først dukket opp i butikkhyllene i 1993. Men kjærligheten har vi ganske sikkert hyllet til alle tider også her til lands, helt siden de første kvinner og menn satte føttene sine på de forblåste trønderske strendene.

Hvordan viste menneskene i eldre steinalder sin kjærlighet til hverandre? Gjennom å gi hverandre gaver og fine ord, som vi i dag? Kanskje noen av helleristningene er former for kjærlighetserklæringer som vi i dag ikke klarer å tolke. Det første skriftspråket vi kjenner i Norge er runene. De eldste stammer fra ca. 200 etter Kristus, i perioden vi kaller eldre jernalder. Runene ble brukt helt opp i middelalderen, og det finnes mange bevarte runeinnskrifter som forteller om både varme følelser og vanskelig kjærlighet.

I Trondheims bygrunn er det funnet en del runeinnskrifter. De fleste er fra yngre jernalder og tidlig middelalder, for mellom 800 til 1000 år siden. Runeinnskriftene finnes på gjenstander og på ubearbeidet materiale, både av tre, bein, horn og stein. Innskriftene er av forskjellige typer. Noen er religiøse, andre kan være øvelser i å riste runer, det er funnet «merkelapper» med navn på eier og så har vi selvfølgelig kjærlighetserklæringene. Nedenfor er noen av dem gjengitt, i oversatt form.

Kjærlighetsbrev fra Trondheims middelaldergrunn

En gang i tidlig middelalder, kanskje så tidlig at folk fortsatt husket Olavs død på Stiklestad, hadde en treg trønder så varme følelser for en kvinne at han måtte få det ut og ned på «papiret», som var en nål av tre. Kanskje var nåla en gave som skulle overrekkes til kjæresten eller kona.

900 år senere ble trenålen funnet under utgravningene på folkebibliotekstomten i Trondheim. Runene var fortsatt leselige og på den ene siden av nålen står det «Jeg elsket møya enn bedre!». På den andre siden står det «Enn bedre!». Vi kan jo bare spekulere i om gaven ble mottatt eller om avsender mistet motet.

Nål med runeinnskrift, datert til 1050-1100 e.Kr. Foto: NTNU Vitenskapsmuseet

Et annet funn fra folkebibliotekstomten var en bygningsstokk, gjenbrukt til brolegging i en gate. På denne var det ristet «..kyss meg. For meg er..». Stokken er datert til 1150-1175 e.Kr. Trolig ble runene ristet på stokken mens den fremdeles stod i huset.

Et annet funn fra Trondheim er et sidebein, trolig av storfe. Innskriften tyder «Jeg elsker enka (kvinna) vél». Dateringen på denne er 1025-1050 e.Kr.

Kjærligheten har ikke bestandig vært lett. Fra en tomt på hjørnet av Kjøpmannsgata og Frue Stræte i Trondheim ble det funnet et sidebein av hest eller storfe med følgende innskrift: «Jeg elsket møya. Stadfestingen av barnebidraget for den ufødte fikk meg i klemma.» Denne er også datert til 1050-1100-tallet.

Trolig ble mange kjærlighetserklæringer ristet på tre og bein i middelalderen. Kun få brøkdeler har overlevd til vår tid. Organisk materiale brytes fort ned om det ikke er oppbevart under spesielle forhold.

En hilsen fra Bergen

Selv om vi stort sett fokuserer på trønderske kulturminner i bloggen, runder vi av med et lite dikt fra middelalderen funnet på en runepinne fra Bryggen i Bergen. Kanskje kan diktet inspirere noen av våre lesere til å selv sende et kort, eller kanskje en runepinne, på denne kjærlighetens dag:

Tenk på meg.

Jeg tenker på deg.

Elsk meg,

jeg elsker deg.

Kjærlighetsdikt på runepinne fra Bergen, datert til ca. 1185 e.Kr. Foto: Kulturhistorisk museum, UiO.