Vi kaller perioden mellom 4000 og 1800 før Kristus yngre steinalder. Folk i Trøndelag lever som tidligere av jakt, fangst og fiske, men noe nytt er i ferd med å skje. Jordbruket gjør sitt inntog sørfra, det brer sakte om seg, og vi begynner å dyrke jorda og holde husdyr. Det er en gradvis overgang, avhengig av hva naturen gir av muligheter, hvor du bor i dette vidstrakte og varierte landskapet, og ikke minst tilgangen til fisk og vilt. Noen steder tar det ikke lang tid før små åkerlapper omkranser bosetningene. Andre steder egner seg best til husdyrhold og mange steder er det best å drive med jakt og fiske på de gamle tradisjonelle måtene. Utover i yngre steinalder er variasjonen i levemåte blant folk og grupper i Trøndelag stor.

Blomsterstøv i myrene forteller oss om klima, vegetasjon og om jordbrukets inntog i landsdelen vår. For om lag 4000 år siden går skogen tilbake samtidig som beiteplantene er i framgang og sporene etter kornavl blir tydelig. Stadig større områder blir ryddet for skog, busker og kratt. Korn dyrkes på små parseller i den etter hvert glisne skogen, og husdyra beiter på gressganger rundt boplassene. Folk vet om hverandre over store avstander, da vannet fører og binder menneskene sammen. Oppdyrkingen av landet og omfanget av handel og samkvem får et stadig større omfang. Gjenstander og funnforhold er forbausende like i lavlandet i Sør-Norge og i Trøndelag. Flintdolker og pilspisser fra Trøndelag er lik de som er funnet sørover i landet.

Steinaldermenneskene etterlot seg ikke spor som forteller hvem de var. Vi har ingen skriftlige nedtegnelser som forteller om enkeltpersoner og hendelser. Men fortidens trøndere begynte å lage vakre bilder på berg. Vi vet lite om hvorfor de risset figurene, og hva de betydde. Kanskje risset de dyrefigurene i berget for å gi dem makt over dyrene, og gi dem god jaktlykke? Kanskje ble figurene laget av sjamaner som kunne ikle seg dyreham og foreta rituelle reiser til åndeverdenen? Kanskje var helleristningene en kulisse for datidens teater, der fortellinger ble overlevert fra gammel til ung rundt leirbålet? Kanskje var de et klasserom for opplæring av de unge håpefulle, de fremtidige generasjonene? Malingene og ristningene gir oss små kikkhull inn i kvinner og menns tankeverden for så mange tusen år siden. Vi vet lite, og vi er nysgjerrige, og for hvert svar får vi ti nye spørsmål.

Jegersteinalderens bergkunst, veideristningene, blir ofte kalt den nordlige bergkunsttradisjonen i Norge. Dette i motsetning til bronsealderen og jernalderens jordbruksristninger som blir omtalt som den sørlige tradisjonen. Jordbruksristninger finnes hovedsakelig i Sør-Norge, og veideristninger dominerer i Nord-Norge. I Trøndelag møtes de to tradisjonene. Noen steder finner vi bergbilder fra begge tradisjoner i samme landskap: i samme dal, på samme gård og noen ganger på samme bergflate. Bergkunsten står fremdeles på fjellveggene som håndfaste spor etter steinalderens mennesker.

Helleristningenes landskap – Bardal i Steinkjer kommune

Da bergflaten på Bardal ble tatt i bruk som ristningsberg en gang i steinalderen lå sjøkanten 100 meter unna. Berget lå ved dalføret nordover mot Reinsvatnet og nordvestover til Namdalen. Beliggenheten var populær, og et stort antall ulike figurer ble risset og hogget inn i bergflaten, delvis over hverandre. Figurene viser at berget var i bruk i flere tusen år, i yngre steinalder, bronsealder og inn i jernalderen. Overlappingen av figurer tyder på at selve handlingen å lage ristningene var like viktig som resultatet. Hvilke seremonier foregikk på flaten foran berget?

Motivene som stadig går igjen er båter, hester, elg og rein, fotsåler, mennesker, skålgroper, fugler, hval, bjørn og geometriske figurer. De fleste ble laget av en jordbrukende befolkning i bronsealderen, men de flotte kjempestore dyrefigurene og rammefigurene ble hogget inn av jegerfolk en gang i yngre steinalder. Av figurene fra steinalderen dominerer elgen.

Rundt 70 dyremotiver og geometriske figurer ble hugget inn i steinalderen. Senere hugget folk inn om lag 400 motiv av den sørlige tradisjonen: store bronsealderbåter, væpnede menn, hester og spiraltegn. Helleristningene forteller om kontakt mellom ulike mennesker og ulike tradisjoner. Bildemylderet er et veiskille mellom jordbruksbygdene og utmarka og menneskene som bodde i de forskjellige landskapene. Fra jegersamfunnet til jordbrukssamfunnet, i glidende overganger eller ved voldsomme brudd.

Boplassen på Vassetra i Hitra kommune

I yngre steinalder så landskapet på Vassetra annerledes ut enn i dag. Sjøen gikk 8 – 10 meter høyere og boplassen lå i bunnen av et lunt havnebasseng. En god plass å bo, solrik og lun, med nærhet til ressurser både på sjø og land. Boplassen lå rett ved Dolmsundet hvor strømmen går sterk, rik både på fisk og sjøpattedyr. Da arkeologene gravde ut den gamle boplassen i 2008 fant de en rekke jakt- og fiskeredskaper av flint, skifer og annen bergart. De mange pilspissene vitnet om en spesialisert teknikk. Jegerne visste nøyaktig hvilken pilspiss som egnet seg best til for eksempel jakt på sjøfugl. Funn av skiferkniver viser at sløying og flåing av dyr var en viktig aktivitet på boplassen. Noen av knivene har dekor i form av et sikksakkmønster. Kanskje bare ren dekorasjon, men kanskje også med andre betydninger skjult for oss i dag? Kunne jegeren kanskje lettere nedlegge et bytte ved å dekorere en pilspiss eller kniv? Kanskje dekoren ble laget med magisk hensikt?

På boplassen gravde arkeologene fram kulturlag som for det meste bestod av slakteavfall og søppel, over tid omdannet til svart fet jord. I laget lå små brente bein, mengder med brent stein, trekullrester og hasselnøttskall. Utgravningene av boplassen på Vassetra avdekte også restene av et ildsted og avtrykk etter stolper som forteller at for mange tusen år siden stod et hus på plassen.