Villsvin i Trøndelag?!

Nylig ble to villsvin skutt i Trøndelag og hendelsene beskrives som historiske. Det er nok ytterst få forunt å ha opplevd de gryntende, pelskledde dyra i trønderske skoger, men hvor fremmed er egentlig villsvina? Har de rotet rundt i midtnorske skoger før?

M2E62L80-81R404B344
Foto: viltkamera.nina.no

En tidlig innvandrer til Norge

I dag regnes villsvin som en fremmed og uønsket art i norsk natur, og en ny handlingsplan mot villsvin ble nylig lansert. Til tross for dette har villsvinet en veldig lang historie i Norge. Faktisk var villsvin en av de tidlige innvandrerne til landet etter istida. Allerede for omkring 9500 år siden hadde villsvin (som i dag) vandret inn over grensa fra Sverige til Østfold. Der ble de raskt ettertraktede bytter for jegere, og beinrestene etter et villsvinmåltid ble funnet i den gamle steinalderboplassen på Tørkop som ble utgravd på 70-tallet. Både dyrene og ryktene om det velsmakende måltidet ser ut til å ha spredd seg raskt, og i eldre steinalder var villsvin et av de viktigste viltartene på menyen til folk langs kysten. Store mengder villsvinbein er funnet i mange av hulene og hellerne på Vestlandet.

Tenner
Foto: Jørgen Rosvold/NINA

Villsvinets storhetstid

Storhetstida for villsvin i Norge var under varmetida i eldre steinalder. I denne perioden finner vil spor etter villsvin i områder langs kysten der det også var rike forekomster av hassel og eik. Beinrester er funnet i gamle boplasser i Norge i alle fall helt opp til Sognefjorden, men det er ikke gjort sikre funn i innlandet. Funnene henger veldig godt sammen med datidas utbredelse av edellauvskoger. I disse skogene hadde dyrene et fuktig og rikt jordsmonn å rote rundt i etter mat. Nøtter fra eik og hassel er viktig føde for villsvin, og også i dag er det tilgangen på mat heller enn klima som virker avgjørende for utbredelsen av villsvin. Betyr denne funnspredninga at villsvin ikke har levd i Trøndelag før nå?

Spredte forekomster i Trøndelag

Svaret på det vet vi dessverre ikke ennå. En av utfordringene er at det er dårlig med utgravde lokaliteter med rikt faunamateriale fra eldre steinalder i Midt-Norge. Faunahistorien i denne delen av landet er derfor generelt dårlig kjent, og det kan godt være at det levde villsvin her i lang tid uten at vi vet om det. Går vi lengre framover i tid, til yngre steinalder og bronsealder, er beinmaterialet rikere. Da støter vi derimot på et annet problem, nemlig tamsvin. Med jordbruket kom også tamsvinet raskt til landet. Villsvin og tamsvin er samme art og beinrester etter disse er derfor svært vanskelig å skille fra hverandre i denne perioden. Svinebein er funnet i store deler av landet, men det er derfor usikkert om det er tamsvin eller villsvin. Basert på biologien til villsvinet og utbredelsen av egnede leveområder, kan vi nok likevel anta at Midt-Norge, som i dag, var et utkantstrøk for villsvin og at det ikke var store mengder av dyrene her, men kanskje spredte forekomster i gode områder.

 

imm015_19A
Foto: Jørgen Rosvold/NINA

Villsvinet forsvant med jordbruket

Av samme grunner er det like vanskelig å si noe sikkert om hvor lenge villsvin levde i Norge. I motsetning til annet storvilt er ikke villsvin omtalt i noen av de eldste lovene eller andre tekster fra landet. Vi kan derfor med god sikkerhet anta at de var utryddet i vill form for omkring 1000 år siden. Vi kan spore en kraftig nedgang i mengden svinebein på gamle boplasser i takt med spredningen av jordbruket. Jordbruket ble utbredt på bekostning av de frodige edelløvskogene langs kysten og med de forsvant også villsvinene. Dyrene kom nok også raskt i konflikt med det tidlige jordbruket. En annen mulighet er at villsvinet ikke ble totalt utryddet, men at de fortsatte å leve her som tamsvin.

Tekst av Jørgen Rosvold, NINA Terrestrisk naturmangfold

 

Yngre steinalder – bondesteinalderen

DSC01135 foto Anne Haug

Vi kaller perioden mellom 4000 og 1800 før Kristus yngre steinalder. Folk i Trøndelag lever som tidligere av jakt, fangst og fiske, men noe nytt er i ferd med å skje. Jordbruket gjør sitt inntog sørfra, det brer sakte om seg, og vi begynner å dyrke jorda og holde husdyr. Det er en gradvis overgang, avhengig av hva naturen gir av muligheter, hvor du bor i dette vidstrakte og varierte landskapet, og ikke minst tilgangen til fisk og vilt. Noen steder tar det ikke lang tid før små åkerlapper omkranser bosetningene. Andre steder egner seg best til husdyrhold og mange steder er det best å drive med jakt og fiske på de gamle tradisjonelle måtene. Utover i yngre steinalder er variasjonen i levemåte blant folk og grupper i Trøndelag stor.

Blomsterstøv i myrene forteller oss om klima, vegetasjon og om jordbrukets inntog i landsdelen vår. For om lag 4000 år siden går skogen tilbake samtidig som beiteplantene er i framgang og sporene etter kornavl blir tydelig. Stadig større områder blir ryddet for skog, busker og kratt. Korn dyrkes på små parseller i den etter hvert glisne skogen, og husdyra beiter på gressganger rundt boplassene. Folk vet om hverandre over store avstander, da vannet fører og binder menneskene sammen. Oppdyrkingen av landet og omfanget av handel og samkvem får et stadig større omfang. Gjenstander og funnforhold er forbausende like i lavlandet i Sør-Norge og i Trøndelag. Flintdolker og pilspisser fra Trøndelag er lik de som er funnet sørover i landet.

Steinaldermenneskene etterlot seg ikke spor som forteller hvem de var. Vi har ingen skriftlige nedtegnelser som forteller om enkeltpersoner og hendelser. Men fortidens trøndere begynte å lage vakre bilder på berg. Vi vet lite om hvorfor de risset figurene, og hva de betydde. Kanskje risset de dyrefigurene i berget for å gi dem makt over dyrene, og gi dem god jaktlykke? Kanskje ble figurene laget av sjamaner som kunne ikle seg dyreham og foreta rituelle reiser til åndeverdenen? Kanskje var helleristningene en kulisse for datidens teater, der fortellinger ble overlevert fra gammel til ung rundt leirbålet? Kanskje var de et klasserom for opplæring av de unge håpefulle, de fremtidige generasjonene? Malingene og ristningene gir oss små kikkhull inn i kvinner og menns tankeverden for så mange tusen år siden. Vi vet lite, og vi er nysgjerrige, og for hvert svar får vi ti nye spørsmål.

Jegersteinalderens bergkunst, veideristningene, blir ofte kalt den nordlige bergkunsttradisjonen i Norge. Dette i motsetning til bronsealderen og jernalderens jordbruksristninger som blir omtalt som den sørlige tradisjonen. Jordbruksristninger finnes hovedsakelig i Sør-Norge, og veideristninger dominerer i Nord-Norge. I Trøndelag møtes de to tradisjonene. Noen steder finner vi bergbilder fra begge tradisjoner i samme landskap: i samme dal, på samme gård og noen ganger på samme bergflate. Bergkunsten står fremdeles på fjellveggene som håndfaste spor etter steinalderens mennesker.

Stykket-elgen

Helleristningenes landskap – Bardal i Steinkjer kommune

Da bergflaten på Bardal ble tatt i bruk som ristningsberg en gang i steinalderen lå sjøkanten 100 meter unna. Berget lå ved dalføret nordover mot Reinsvatnet og nordvestover til Namdalen. Beliggenheten var populær, og et stort antall ulike figurer ble risset og hogget inn i bergflaten, delvis over hverandre. Figurene viser at berget var i bruk i flere tusen år, i yngre steinalder, bronsealder og inn i jernalderen. Overlappingen av figurer tyder på at selve handlingen å lage ristningene var like viktig som resultatet. Hvilke seremonier foregikk på flaten foran berget?

Motivene som stadig går igjen er båter, hester, elg og rein, fotsåler, mennesker, skålgroper, fugler, hval, bjørn og geometriske figurer. De fleste ble laget av en jordbrukende befolkning i bronsealderen, men de flotte kjempestore dyrefigurene og rammefigurene ble hogget inn av jegerfolk en gang i yngre steinalder. Av figurene fra steinalderen dominerer elgen.

Rundt 70 dyremotiver og geometriske figurer ble hugget inn i steinalderen. Senere hugget folk inn om lag 400 motiv av den sørlige tradisjonen: store bronsealderbåter, væpnede menn, hester og spiraltegn. Helleristningene forteller om kontakt mellom ulike mennesker og ulike tradisjoner. Bildemylderet er et veiskille mellom jordbruksbygdene og utmarka og menneskene som bodde i de forskjellige landskapene. Fra jegersamfunnet til jordbrukssamfunnet, i glidende overganger eller ved voldsomme brudd.

Bardal

Boplassen på Vassetra i Hitra kommune

I yngre steinalder så landskapet på Vassetra annerledes ut enn i dag. Sjøen gikk 8 – 10 meter høyere og boplassen lå i bunnen av et lunt havnebasseng. En god plass å bo, solrik og lun, med nærhet til ressurser både på sjø og land. Boplassen lå rett ved Dolmsundet hvor strømmen går sterk, rik både på fisk og sjøpattedyr. Da arkeologene gravde ut den gamle boplassen i 2008 fant de en rekke jakt- og fiskeredskaper av flint, skifer og annen bergart. De mange pilspissene vitnet om en spesialisert teknikk. Jegerne visste nøyaktig hvilken pilspiss som egnet seg best til for eksempel jakt på sjøfugl. Funn av skiferkniver viser at sløying og flåing av dyr var en viktig aktivitet på boplassen. Noen av knivene har dekor i form av et sikksakkmønster. Kanskje bare ren dekorasjon, men kanskje også med andre betydninger skjult for oss i dag? Kunne jegeren kanskje lettere nedlegge et bytte ved å dekorere en pilspiss eller kniv? Kanskje dekoren ble laget med magisk hensikt?

DSC01132 - foto Anne Haug

På boplassen gravde arkeologene fram kulturlag som for det meste bestod av slakteavfall og søppel, over tid omdannet til svart fet jord. I laget lå små brente bein, mengder med brent stein, trekullrester og hasselnøttskall. Utgravningene av boplassen på Vassetra avdekte også restene av et ildsted og avtrykk etter stolper som forteller at for mange tusen år siden stod et hus på plassen.

Eldre steinalder i Trøndelag

tegning_1Nytt land steg av hav ved slutten av siste istid for over 12000 år siden. Den store innlandsisen trakk seg tilbake og store reinflokker trakk nordover til det nye tundralandsskapet frigitt av isen. Og der reinen dro fulgte reinjegerne etter.

Reinjegerne tok seg fram langs kysten i skinnbåter og overvintret i sjøkanten der det var isfritt. Vi finner sporene av denne tidligste befolkningen i Trøndelag langs de gamle strendene. På grunn av landhevingen siden slutten av siste istid, ligger de eldste boplassene 40 – 50 meter over dagens havnivå. Mange av boplassene er ikke synlige på markoverflata. De er funnet ved hjelp av prøvestikking som har brakt for dagen tilslått flint og andre rester etter datidas redskaper.

Det har aldri vært særlig langt fra ytterkysten til fjellterreng i Midt-Norge, og fra tilholdssteder på ytterkysten beveget reinjegerne seg innover i landet til reinfangst ved brekanten av innlandsisen. Langs brekantene innover Dovrefjell kan vi i dag finne tangespisser av flint som isen har hatt i forvaring i tusenvis av år. Flinten ble plukket opp i fjæresonen på ytterkysten en gang for 8-10 000 år siden. En jeger laget en pilspiss og tok den med til fjells på reinsjakt.

Øverst i dalførene i fjellheimen i Trøndelag finner vi funnrike steinalderlandskap, særlig knyttet til vannveier og innsjøer. På nes og eid, på strender i lune viker, ved bekkeoser, innløp og langs loner i stryk har steinbrukende fangstfolk etterlatt spor på liknende vis som i fjæresonen på kysten. Uten den samme tilgangen på flint som på ytterkysten, har mennesker slått spisser og skjæreredskap av kvartsitt og kvarts.

Sikre tegn på en steinalderboplass er spor etter produksjon av steinredskaper. Etter flere tusen år er sporene, som en gang lå åpent i overflata, overgrodd av torv. Under torvlaget kan bakken være strødd med store mengder av slått flint, kvarts og kvartsitt. Hvis vi er heldige finner vi også ildsteder og rester av teltringer og jordhytter Boplassene ligger noen meter fra der det måtte være fint å trekke skinnbåtene på land.

Vi tror det var et godt liv. Det bugnet av mat i sjøen og på land.

Steinalderboplassene på Djupskarmoen i Fevåg

tegning_3Djupskarmoen er i dag ei stor myr som heller slakt nedover mot sjøen i Fevåg, Indre Fosen kommune. Ingenting annet enn røsslyng og gresstuster er synlig på overflata. En helt vanlig myrflate. Men myra har hemmeligheter. Gjemt og skjult under den vasstrukne torva ligger gamle gjenstander laget og brukt av barn, kvinner og menn som levde i den eldste steinalderen for mellom 6500 og 8500 år siden.

Den gang var myra en bukt, lunt skjermet for vestaværet og godt egnet som boplass. Havet sto 30-40 meter høyere enn nå og steinaldermenneskene slo seg ned kun noen få meter fra strandkanten. Vannet stod så høyt at Fevåghalvøya var en øy. Menneskene som bodde på øya hadde sjøgående båter laget av skinn.

Høsten 1995 ble det på fem steder i myra funnet redskaper av forskjellige steinslag som flint, kvarts og kvartsitt. Sammen med gjenstandene ligger lag med svart jord og trekull, rester etter måltider og annet. Restene forteller om et folk som levde av fiske og fangst.