Forsamlingshuset Vonheim i Snåsa er en av to bygninger som ble fredet i forbindelse med stemmerettsjubileet i 2013. Da var det 100 år siden kvinner fikk allmenn stemmerett i Norge. Den internasjonale kvinnedagen 8. mars ble etablert i 1910 nettopp for å hedre bevegelsen for kvinners rettigheter, og å bygge opp støtte for allmenn stemmerett for kvinner.
Demonstrasjonstog i New York, 1913. Norske kvinner i kampanje for at amerikanske kvinner skal få full stemmerett, slik de selv fikk i 1913. Allmenn kvinnelig stemmerett i USA ble innført i 1920. Foto: Arthur Gran/Norsk Folkemuseum
På 1800-tallet vokste det frem et rikt foreningsliv, ikke bare i byene, men også i bygder over hele landet. I de nye foreningene ble det frivillige sosiale arbeidet organisert, og arbeidet for kvinnelig stemmerett ble tatt opp som et viktig kamptema. Arbeiderbevegelsen var tidlig ute med å slippe kvinnene til på talerstolen. Enkelte av disse, som Snåsa Arbeidersamfunn i Trøndelag, hadde også kvinnelige medlemmer. I 1901 reiste foreningen Vonheim, som var et nytt og staselig bygdeforsamlingshus. Vonheim ble både bygdas festlokale og det sentrale åstedet for offentlig debatt og møteaktivitet, knyttet til alt fra rikspolitikk, kvinnesak og sanitetsarbeid til målsak og avholdssak. Forsamlingshuset i Snåsa, som forsamlingshus rundt i landet for øvrig, ble det folkelige svaret på de kontinentale kaffesalonger, der adel og det øvre borgerskap debatterte ideene om et moderne demokrati.
Forsamlingshuset Vonheim i Snåsa, fredet i 2013. Foto: Karen Thommesen, Riksantikvaren
Kvinnesaksforkjemperen Fredrikke Marie Qvam gjestet Snåsa og Vonheim i 1912. Hun gjorde en stor innsats for kvinners stemmerett i Norge og i kvinnebevegelse fra slutten av 1880-årene. Hun var sentral i opprettelsen av Norsk kvinnesaksforening, Kvinnestemmerettsforeningen, Landskvinnestemmerettsforeningen, Norske kvinners Sanitetsforening og Norske Kvinners Nasjonalråd. Besøket og foredraget hun holdt på Vonheim ble utslagsgivende for medlemstegningen i Snåsa Sanitetsforening. Sanitetsforeningen fikk gjennomført flere viktige saker i årene som kom, blant annet etableringen av en skoletannklinikk, visstnok som den første landkommunen i Norge.
Vonheim huset arbeidersamfunnets aktiviteter, var forsamlings- og festlokale, teater og kino. Foto: Karen Thommesen, Riksantikvaren
Forsamlingshuset Vonheim har betydning for kvinners inntreden på den offentlige arena og viser dermed med tydelighet hvor viktige forsamlingshusene har vært som arena for samfunnsutviklingen i Norge, særlig i første halvdel av 1900-tallet.
Vi stiller ikke lenger spørsmål ved allmenn stemmerett, og i dag er det andre viktige kampsaker som fremmes på kvinnedagen verden over. La historiens modige og sterke kvinner være til inspirasjon for både kvinner og menn, også i dag og i framtida. God 8. mars!
Rostad på Inderøy huser i dag et av Norges svært få mausoleer, og dette gravminnet forteller en gripende historie om tre sammenvevde skjebner; historien om en statsminister, en engelsk frue, hemmelig kjærlighet, politiske svertekampanjer, selvmord, et mausoleum i en gravhaug og et barnehjem.
Mausoleet i parken på Rostad. Foto: Inger Marie Kimo/TRFK.
Ole Richter – Norges mann i Stockholm
Ole Richter ble født i 1829 på Rostad i Inderøy og ble etter hvert både høyesterettsadvokat, stortingsrepresentant og ordfører i Inderøy. Han avslo et tilbud om å bli norsk-svensk ambassadør i USA, men ble senere generalkonsul i London.
På Stortinget ble han kjent som en moderat og liberal Venstremann, som ønsket å bygge bro over politiske motsetninger. På denne tida var Norge i union med Sverige, og med sine diplomatiske egenskaper fikk Richter derfor tilbud om å bli Norges statsminister og fremste talsmann i Stockholm, som han takket ja til i 1884.
Under jusstudiene i London hadde Richter blitt kjent med Susan Wakeford Attree, en engelsk godseierdatter. De inngikk forlovelse, men hun døde før de rakk å gifte seg.
Han ble senere gift med Susans yngre søster, Charlotte, og de flyttet ut til hans hjemgård Rostad på Inderøy. Charlotte trivdes ikke noe særlig på Rostad eller i Skandinavia og følte seg langt borte fra familie og sosietetsliv. Hun slet også med helsa og fikk alkoholproblemer, og døde i 1885. Til tross for gnisninger mellom dem sørget Ole Richter over tapet av kona. I 1886 fikk han tillatelse til å opprette et privat gravsted hjemme på Rostad, og han fikk bygd opp et gravkammer inne i en stor gravhaug på gården. Charlottes båre ble satt inn her, og Richter fikk reist en obelisk på toppen av gravhaugen og -kammeret; med innskriften «Til Amindelse om Statsministerinde Charlotte Wakeford Richter, f. Attree. Her Husband raised this monument in sorrow and affection”.
I tida etter Charlottes død fant Ole Richter etterhvert trøst i den langt yngre Ebba Astrup. De ble etter hvert hemmelig forlovet, men Richter hadde betenkeligheter med forholdet pga. alderforskjellen; han var 34 år eldre enn henne, og han ante kanskje også at han var en fallende politisk stjerne.
I perioden som norsk statsminister kom Richter på kant med flere andre sentrale politikere, både på grunn av personlige forhold og ulikt ståsted i politiske saker. Da Bjørnstjerne Bjørnson i en tale feilsiterte et brev han hadde mottatt fra Richter, med den følge at Richter ble stemplet som illojal til den sittende norske regjering, førte dette til en dyp politisk krise. Richter tok dette svært tungt. I tillegg hadde han gjennom flere år slitt med depresjoner. Det endte med at han begikk selvmord på statsministerhotellet i Stockholm 18. juni 1888.
«…en meget bedrøvelig Sak…»
Siden Richter hadde begått selvmord, fikk han ikke begraves i signet jord på kirkegården, og biskopen påla at det heller ikke skulle forrettes gravferdsseremoni. Men soknepresten Albert Lange var uenig. Hans siste ord i saken var: «Herom er at sige, dog kun for seg selv: Det lader til å være en meget bedrøvelig Sak. Jeg har bedrøvet Biskoppen, og Biskoppen har sandelig bedrøvet mig; og hvem av os i denne Sag har bedrøvet Gud mest, derom får han dømme, – for derom bliver Biskoppen og jeg ikke enig.» Det hadde også gått ut ordre fra høyeste hold om at ingen offentlige tjenestemenn skulle delta i begravelsen. Like fullt var det over 200 kranser og mer enn 1000 personer i kirka. Han ble siden gravlagt ved siden av sin kone Charlotte i gravkammeret.
«Mor Rostad»
Første gang Ebba Astrup fikk besøke Rostad var i forbindelse med Richters gravferd, og hun sørget dypt over sin forlovede. Da «Foreningen til Omstreifervæsenets Modarbeidelse» i 1899 ønsket å kjøpe Rostad gård og bruke den som barnehjem, grep hun muligheten og flyttet dit. Ebba var av rik familie og bidrog antagelig med et større beløp til kjøpet av gården. Rostad er barnevernsinstitusjon den dag i dag.
Ebba fikk etter hvert tilnavnet «Mor Rostad» for sin innsats med barnehjemmet, og fikk i 1923 Kongens fortjenestemedalje i gull. I 1907 fikk hun også oppført fronten på Richters gravkammer til minne over sitt livs store kjærlighet. Hun ble senere gift med Sofus Eggen fra Verdal og flyttet til hans hjemgård, men hun gjorde avtale med ham om at hun ved sin død skulle gravlegges på Rostad. To år etter hennes død ble hennes urne satt ned i toppen av gravhaugen, over gravkammeret.
Taket i gravkammeret ble åpnet i forbindelse med reparasjonsarbeider i 2007. Da fant man en kjole, noen brev og telegrammer, og en revolver. På grunn av fuktskader var brevene dessverre uleselige, men man antar at revolveren er den samme som Richter begikk selvmord med. -Er dette en siste kjærlighetserklæring fra Ebba?
Kulturminna 