Dødens dal, en unik gravplass i Storholmmarka i Osen

20190905_103755

Et stort overgrodd gravfelt med over førti gravrøyser fra eldre jernalder for over 1500 år siden ligger i Storholmmarka, like nord for Sætervika i Osen kommune. I flere år har elever og lærere ved Seter skole renset noen av røysene for vegetasjon og årlig holdt vegetasjonen på røysene nede.

Skolens ni elever i 3. – 9. trinn, tre lærere og rektor tok oss arkeologer fra Trøndelag fylkeskommune med på tur og omvisning på gravfeltet en regntung dag i begynnelsen av september. Ruvende over gravfeltet, som et signal om røysenes plassering i landskapet, ligger den spesielle fjellformasjonen kalt «Hatten». Så monumental og spesiell at den forteller historien om et rituelt og hellig landskap i eldre jernalder. Her ble noen utvalgte lagt til hvile og fikk røys lagt over seg for lenge siden. Her finner du historiene om jernaldergravfeltet i Storholmmarka som lærere og elever ved Seter skole oppfatter det, først publisert i lokalavisa «Runer» fra Osen:

Dødens Dal: en unik gravplass i Storholmmarka ved Seter

I Storholmmarka finnes en gravplass fra eldre jernalder som skolen gjennom flere år har jobbet med. I flere omganger har vi ryddet gravrøyser slik at de igjen er synlige. Gravrøyser fins overalt i området vårt, men i Storholmmarka fins det mange, og vi på skolen har undret oss over hvorfor de ligger akkurat der. Er det noe spesielt med denne plassen? Vi bestemte oss for å invitere hit arkeologer fra fylket for å lære mer om denne plassen.

Torsdag 5. september fikk vi på Seter skole besøk av arkeologene Kristin Prestvold og Hans Marius Johansen fra Trøndelag fylkeskommunes kulturminneavdeling. De var spente på å se området, for det var bare ett annet sted på kysten i midt- Norge at en samling av gravrøyser var plassert slik som her, etter kartet de hadde sett på. Sammen med dro vi på befaring i området, og det de kunne fortelle oss var spennende.

Med en gang Kristin fikk øye på fjellet, forsto hun sammenhengen.

Plassen er unik

Gravrøysene ligger under en veldig spesiell fjellformasjon, Storholmmarkhatten, eller Hatten. Kommer du fra vest ligner den en høy hatt.

blogginnlegg Storholmmarka lærere1

Arkeologene kunne fortelle oss at røysenes plassering under denne ruvende hatten vitner om et hellig og rituelt landskap i jernalderen. Her ble nok noen utvalgte lagt til sin siste hvile før de fikk en røys lagt over seg. Dette er altså et hellig sted. Den er unik fordi den er lagt slik under dette spesielle fjellet. Ingen andre steder er det så mange røyser langt fra boområdene.

Ekstra spennende er det å tenke på at de to karene som ble funnet i Bølekonta på 1980-tallet levde på den tida denne gravplassen var i bruk. Hadde de kanskje vært i kamp med folket her, blitt skada og flyktet og funnet gjemmeplass i hula på Bøle? Vi kan bare fundere.

Det er viktig å fortelle om denne gravplassen og gjøre den bedre kjent. Planen nå framover blir å få til skilting hit og å sette opp en informasjonstavle så alle som tar turen hit kan få et innblikk i stedets historie.

Selv om været ikke var med oss denne dagen, var det ingen som klaget. Vi ble våte til skinnet av piskende regn og vind, men det gjorde ingenting når vi fikk høre om denne plassens betydning. Vi hadde en flott og lærerik dag. Det gir litt ærefrykt å høre om hva som finnes av verdier i form av kulturminner rundt oss. De er viktige å ta vare på for ettertiden. Det gir oss litt perspektiv å vite at vi bor på et sted der det har bodd mennesker i mange tusen år.

Blogginnlegg Storholmmarka lærere2

Storholmarka år 519 (en fantasihistorie fra fortida)

Skrevet av Emil Tørriseng-Angen

Trym og resten av mannskapet gikk ut av båten og opp på land. De så seg litt rundt og bestemte seg for hvor husene skulle bygges. Trym og Geir gikk litt inn i marka, og når de gikk forbi en haug så de ett fjell; Et stort fjell med en stor stein på. – Dette er stedet vi skal ha gravplassen!, sa Trym. Geir: Ja jeg er helt enig, Høvding.

Da de kom tilbake fortalte de resten av mannskapet om det store fjellet med steinen oppå, og at de skulle ha gravplassen der. De hadde hentet alt utstyret fra skipet, og de hadde allerede begynt å sette opp hus.

Etter noen dager hadde de satt opp noen hus. Og noen av mennene hadde dratt ut med skipet for å fiske.

Litt etter at skipet hadde kommet hjem med fisken kom det 4 fremmede skip i horisonten. Trym ba alle mennene sine om å hente våpen, og at kvinnene skulle ta med barna inn i husene.

En halvtime senere gikk menneskene fra de 4 skipene opp på land. De snakket samme språk som Trym sitt mannskap. – Jeg heter Trygve, vi vil ikke sloss, sa en av de fremmede menneskene. Trym: Hva vil dere da?

Trygve: Vi trenger mat og vann, dere kan få penger av oss hvis vi får mat av dere.

Trym: Ok, dere kan få fem sauer og noen egg hvis vi får 20 % av gullet deres. Er det en avtale?

-Ja, det høres ganske bra ut.

Etter 3 uker og 2 dager kom det fram 2 skip i horisonten, Trym ga den samme ordren som han hadde gitt tidligere. Da skipene kom i land stormet det rundt 40 mann ut av skipene. Alle bar våpen og de ropte: Angrip! Men Trym sine menn var bare 18.

Etter slaget hadde Trym mistet 7 menn, men de vant slaget til tross for at de var i mindretall.

De begravde de døde på gravplassen. Dette stedet måtte være hellig.

  • Dette er et hellig sted, gudene har beskyttet oss mot våre motstandere! Vi må ofre gaver til de døde, ellers vil en stor ulykke ramme oss.

Fem uker senere kom det noen mennesker vandrende bort til landsbyen. Nesten alle var skadet. Trym kjente igjen en av menneskene, det var de som hadde spurt dem om mat tidligere. Noen av barna gråt. En av kvinnene gikk frem til Trym å ba ham gråtende om å hjelpe dem. Trym snakket med Geir og noen flere om hva de skulle gjøre med de skadete menneskene. De bestemte seg for å la dem bo i landsbyen, men først ville Trym vite hvorfor de var skadet, noen av menneskene hadde brannsår. Menneskene fortalte at det hadde kommet noen ved midnatt og satt fyr på husene og plyndret dem. Mange mennesker hadde dødd. De som plyndret landsbyen deres hadde fulgt etter dem et stykke, men de hadde snudd halvveis på veien.

Dette stedet var virkelig hellig, tenkte Trym og gikk tilbake til landsbyen.

20190905_101644

Filminnspilling av villreinfangsten i vikingtid på Dovrefjell

En dag i midten av september viste Dovrefjell seg fram i sin beste høstskrud badet i vakker høstsol. Og vi var på plass for å filme scener til vår nye Kulmin-film om villreinfangsten i vikingtid og dens tilknytning til de rike gravfunnene på Vangfeltet i Oppdalsbygda. Unge og eldre statister stilte fra Oppdal, og entusiasmen var stor selv om de tidsriktige vadmelsdraktene ble stikkende og varme i det bakende solskinnet.

20190922_135431 redigert

Villreinfangsten og Vangfeltet

Rundt Oppdalsbygda og det store gravfeltet fra vikingtid på Vang ligger mil på mil med fjell og vidder. Området er et «jaktlandskap»  hvor flere tusen år med jakt og fangst på villrein har satt tydelige spor i landskapet. Buestillinger og store fangstanlegg, bortskutte piler i snøfonner i snaufjellet og pilspissene i gravene på Vangfeltet, viser at jakt og fangst var viktigste næring for folk i bygda. Fangst på storviltet gav rikdom til de som kontrollerte fangsten. Reinen gav produkter som var nyttig for eget bruk og som byttemiddel og handelsvare. Horn, skinn og kjøtt var ettertraktet sørover i Europa. Fangstanleggene og de mange funnene tyder på overskudd og utførsel av produktene fra fangsten. Fjellet var grunnlaget for overskudd og rikdom. Velstanden skinner gjennom i gravfunnene på Vangfeltet.

Hva er Kulmin

Kulmin er korte videofortellinger gjør kulturarven levende og dramatisk gjennom tekst, lyd, film og bilde. I fokus står den gode fortellingen. Gjennom Kulmin dramatiserer vi historiene og gjør kulturminnene mer tilgjengelig og spennende.

Her er Kulmin-historien om en dag på villreinfangst i fjellet i vikingtid:

«Det er sommer, og våronna er unnagjort i fjellbygda Oppdal. Men det er ikke tid til å ligge på latsida. Som i tidligere år må alle gårdene ta sin tørn i forberedelsene til høstjakta. Villreinens årvisse vandring fra sommer- til vinterbeite har gitt folka i bygda mulighet til å høste store rikdommer fra fjellet. Godt samarbeid er nødvendig. Hardt arbeid i mange generasjoner med å grave fangstgroper har resultert i at det nå ligger over tusen groper på rekke, og sperrer trekket som krysser dalføret der ferdaveien går over Dovrefjell. Ledegjerda av treverk er godt kamuflerte innimellom den lave fjellbjørkskogen, og hindrer reinen i å passere mellom fangstgropene. Dyra har ikke sjans til å slippe forbi. Fangstmetoden er effektiv, men krever forberedelser, organisering og kunnskap om villreinens adferd. Sommermånedene bruker bygdefolkene i fellesskap på å sette i stand gropene etter vinteren, renske ut avfall, kontrollere og reparere trekonstruksjoner og ledegjerder og grave nye groper. 

20190922_135114 redigert

Høstdisen ligger som et lokk over elva denne morgenen. Det hamrer hardt på døra og Åsmund slår opp øynene. Han stirrer ut i lufta, og bruker noen sekunder på å våkne. Brått slår det ned i ham – nå er dagen her! Han spretter opp, åpner døra og ser rett inn i ansiktet til onkelen. «Kle på deg, vi drar nå!» Utstyret, klærne og maten har han allerede pakka dagen i forveien. På tunet på Vang vrimler det av folk. Hestene står klare. Folka fra bygda har samlet seg til felles utreise. De er over seksti til sammen, og på fjellet venter flere. De har samarbeidet med finnene om dette i årevis. De drar nytte av hverandres kunnskap og antall. De bytter varer, mat, tjenester, og trolldomskunster. Bygger allianser. Reinsjakta knytter sterke bånd mellom folk. De nakne fjelltoppene troner høyt over en høstgul bjørkeskog. Åsmund vet at nå er det mange dager, kanskje uker, til de ser bygda igjen. Og når de vender tilbake må det være med fullasta kløvhester. Lykkes de, skal også denne gangen utallige lass med kjøtt, skinn og gevir ned fra fjellet. Ettertraktede råvarer med endestasjon langt utenfor Oppdals grenser. Noe bearbeides og foredles til ferdige produkter før det forlater landet, sjøvegen ut til handelssteder i Danmark, Irland, Frankerriket. Til gjengjeld kommer store rikdommer tilbake til Vang: eksotiske smykker, gullsmedarbeider, våpen og prestisjegjenstander av høy kvalitet. Og folk. Gjenstandene og de nye trellene er symbolet på oppdalingenes økonomiske og sosiale makt.

20190922_142001 redigert

Åsmund sitter godt skjult innunder et lite overheng nær toppen av fjellet. Han har ventet siden grålysningen. Det er finnene som har sendt ham hit. De har holdt øye med dyra i flere dager og fulgt flokken. Én av dem, en kvikk kar de kaller Mǫttull, har fortalt om en flokk på mange hundre dyr som driver i området. Vinden har snudd, og han tror de snart vil komme ned i dalen. Mǫttull kjenner villreinen godt. Han har fulgt dem hele livet, til alle årstider. Kunnskapen sitter i blodet etter å ha levd tett på landskapet og dyra i uminnelige tider. Gull verdt, og samarbeidet er fruktbart for begge parter. Åsmund myser opp mot Vålåsjåhøa. Han er kald, men årvåken og forventningsfull. Hans oppgave er ikke så krevende, men den er svært viktig. Dreier flokken i feil retning er det hans jobb, sammen med de andre på post, å skremme dyra på rett kurs – mot fangstgroprekka. Så får han plutselig øye på dem i det de runder toppen. I det flokken slipper seg ned fjellsida, er det nesten som å se en gråbrun elv som flommer stille utover landskapet. Så mange har han aldri sett før! Hjertet hamrer. Lyden av klover og grynting fra hundrevis av struper blir gradvis sterkere etter hvert som flokken nærmer seg. Vinden står rett på og villreinflokken følger terrenget akkurat der de vil ha dem. Kroppen er i høyspenn og han kikker nedover mot hun som sitter på sin post noen hundre meter lenger nede i lia. Hun nikker forsiktig tilbake og smiler. «Nå har vi dem!»

20190922_141945 redigert

Filmen slippes i november, og da kan du se denne på vår YouTube-kanal Kulmin og på nettsida vår www.kulmin.no

Kongevegen over Dovrefjell – en forbindelseslinje mellom datidens og nåtidens reisende

Kongevegen mellom Dovre og Fokstua Foto Matti Bernitz

Sommeren 1685 reiste kong Christian V over Dovrefjell. Den dansk-norske kongen var på sin rituelle kongeferd gjennom Norge mot Trondheim. Hele kongefølget måtte ri til hest over Dovrefjell, og fulgte gamle stier og tråkk som har gått over fjellet siden middelalderen. I 1704 gikk nok en kongeferd over fjellet. Denne gang var det Christian V’s sønn, Fredrik IV, som hadde lagt ut på sin norgesreise. Kildene forteller at Fredrik IV kunne gjennomføre reisen over fjellet med tohjuls karjoler, noe som betyr at det har vært en betydelig oppgradering av vegstandarden siden sist kongeferd. Hva skjedde i løpet av disse årene? Hvem anla denne nye kjørbare vegen over fjellet? Spørsmålene er mange, og i dag kjenner vi bare til bruddstykker av historien om den første kongevegen over Dovrefjell.

En stor kilde til kunnskap er selve kulturminnet Kongevegen over Dovrefjell som fremdeles slynger seg over fjellet. Noen steder finner vi kun korte bevarte biter av kongevegen, skjult mellom den gamle riksvegen og E6. Men det finnes også lengre bevarte strekninger, som mellom Dovrebygda og Fokstua, over Hjerkinnhø og over Vårstigen. Kongevegen over Dovrefjell er et viktig kulturminne som vitner om en tid da det ble behov for bedre ferdselsveger i Norge. I løpet av 1600-tallet fikk flere næringsvirksomheter et stort oppsving som krevde bedre infrastruktur. Transport av malm fra gruvene i Kongsberg ble en viktig grunn til at den første kongevegen ble anlagt mellom Kongsberg og Hokksund i 1624. Utbyggingen av postvesenet og militæret er andre grunner til at det kom en kongelig forordning om å utbedre hovedvegene i Norge.

IMG_0169MattiBernitz2017KongevegenDovrefjell

Selv om vegstandarden over Dovrefjell ble utbedret før kong Fredrik IVs kongeferd i 1704, skildres reisen over fjellet som farefull. Kongefølget måtte få hjelp av bøndene i området for å komme seg over Vårstigen. Hvis vi følger den eldste traséen av kongevegen over Vårstigen i dag, er det lett å forstå at ferden må ha vært både farlig og strabasiøs. Kleivene på traséen er så bratte at det er vanskelig å se for seg at det har vært mulig å reise over Vårstigen med vogner i det hele tatt.

I 1733 var det en annen kongeferd over fjellet som gir informasjon om at vegstandarden var blitt utbedret nok en gang. Christian VI gjennomførte sin kongeferd dette året, og han kunne reise over Dovrefjell med firehjuls karosser. Han hadde et stort følge med seg. Det var så mange som nesten 200 personer som reiste med kong Christian VI og dronning Sophia Magdalena.

Akvarell av Jacob Fosie som illustrerer Christian den VI i 1733

Akvarell av Jacob Fosie som illustrerer Christian IVs ferd over Vårstigen i 1733

I løpet av siste halvdel av 1700-tallet ble Kongevegen over Dovrefjell igjen utbedret. Det var brødrene Krogh, generalvegmestre i hver sin landsdel, som var ansvarlig for utbedringen. Krogh-brødrene var inspirert av kontinentale vegprinsipper, og anla nye rette vegtraséer som var langt bedre fundamentert enn tidligere. Traséene fra slutten av 1700-tallet skiller seg ut fra den tidligste kongevegfasen, og er godt synlige i terrenget over Dovrefjell i dag. Det var trolig denne traséen som ble brukt ved den kongelige reisen som ble gjennomført av kronprins Fredrik i 1788.

Kongevegen over Hjerkinnhø - Foto Matti Bernitz

Kongevegen over Hjerkinnhø.

En annen kongeferd over Dovrefjell er foreviget gjennom Aasmund O. Vinjes reiseskildring Ferdaminne frå sumaren 1860. Vinje skildrer Karl XV’s reise, fjellet, folket han møtte og reflekterer over samtiden. I Vinjes reiseskildring har også det tradisjonsrike stedet Porten fått sin plass. Porten markerer grensen mellom Oppland og Trøndelag hvor det var tradisjon å sette opp en velkomstportal til ære for kongen. Går vi kongevegen over Hjerkinnhø i dag, kan vi fremdeles finne rester av markeringen ved fylkesgrensen mellom Trøndelag og Oppland. Ser vi nøyere etter, finner vi også andre vegminner langs kongevegen her. Det er bautaer, stabbesteiner, stikkrenner og varder langs vegen. Vi kan oppdage stadig nye vegminner langs Kongevegen over Dovrefjell som gir oss ny kunnskap om vegen. I sommer gjorde vi nok en oppdagelse. På en større stein ved kongevegen over Hjerkinnhø er årstallet 1812 innrisset. Det vekker ny nysgjerrighet og undring. Hvem risset inn dette årstallet? Hvorfor? Spørsmålene gir nytt grunnlag for å utforske og studere kongevegens historie videre.

En vandring langs kongevegen kan gi mange nye opplevelser og oppdagelser for hver enkelt vandrer, men det bestandige fjellandskapet som omkranser vegen kan også gi mange av de samme naturopplevelsene. Det fortelles om prins Christian Frederik som ble så fascinert av fjellene at han begynte å gå til fots mot Snøhetta da han reiste over fjellet i 1814. Vinje skildrer på samme måte hvordan de reisende snakker om fjellet som «så makelaust vent», og skriver om Snøhetta som han ser fra kongevegen over Hjerkinnhø. Når vi går kongevegen over Hjerkinnhø i dag kan vi kjenne den samme dragningen mot den majestetiske Snøhetta og Svånåtindan i vest. En vandring langs kongevegen kan gi opplevelser som ligger utenfor tid og rom, og på den måten skaper vegen forbindelseslinjer mellom datidens og nåtidens reisende.

Ann Kristin Engh på kongevegen Foto Marit Johansson

Forfatter er Marit Johansson, prosjektleder Kongevegen over Dovrefjell, et fireårig hovedprosjekt for å sette i stand Kongevegen over Dovrefjell (den eldste kjørbare hovedvegen) og ta den i bruk som en sammenhengende historisk vandringveg samt formidle den viktige ferdselshistorien over fjellet. Hovedprosjektet består av fem delprosjekter: Istandsetting Trøndelag, istandsetting Oppland, tilrettelegging, formidling og verdiskapning, drift og forskning.

Foto: Matti Bernitz

Litteratur:

Johansson, Marit (2018): Kongevegen over Dovrefjell. En kartlegging av den historiske vegen og mulighetene i dag. Rapport fra Forprosjekt Kongevegen over Dovrefjell. Statens vegvesen

Nielsen, Anne-Mette (1999): Kongeferder i Norge gjennom 300 år. Statens vegvesen Norsk vegmuseum

Steinsland, Gro (2014): Dovrefjell i tusen år. Mytene, historien og diktningen. Vigmostad og Bjørke A/S, Oslo

Vinje, Aasmund O. (1860): Ferdaminne frå sumaren 1860. Samlaget, Oslo

Yngre steinalder – bondesteinalderen

DSC01135 foto Anne Haug

Vi kaller perioden mellom 4000 og 1800 før Kristus yngre steinalder. Folk i Trøndelag lever som tidligere av jakt, fangst og fiske, men noe nytt er i ferd med å skje. Jordbruket gjør sitt inntog sørfra, det brer sakte om seg, og vi begynner å dyrke jorda og holde husdyr. Det er en gradvis overgang, avhengig av hva naturen gir av muligheter, hvor du bor i dette vidstrakte og varierte landskapet, og ikke minst tilgangen til fisk og vilt. Noen steder tar det ikke lang tid før små åkerlapper omkranser bosetningene. Andre steder egner seg best til husdyrhold og mange steder er det best å drive med jakt og fiske på de gamle tradisjonelle måtene. Utover i yngre steinalder er variasjonen i levemåte blant folk og grupper i Trøndelag stor.

Blomsterstøv i myrene forteller oss om klima, vegetasjon og om jordbrukets inntog i landsdelen vår. For om lag 4000 år siden går skogen tilbake samtidig som beiteplantene er i framgang og sporene etter kornavl blir tydelig. Stadig større områder blir ryddet for skog, busker og kratt. Korn dyrkes på små parseller i den etter hvert glisne skogen, og husdyra beiter på gressganger rundt boplassene. Folk vet om hverandre over store avstander, da vannet fører og binder menneskene sammen. Oppdyrkingen av landet og omfanget av handel og samkvem får et stadig større omfang. Gjenstander og funnforhold er forbausende like i lavlandet i Sør-Norge og i Trøndelag. Flintdolker og pilspisser fra Trøndelag er lik de som er funnet sørover i landet.

Steinaldermenneskene etterlot seg ikke spor som forteller hvem de var. Vi har ingen skriftlige nedtegnelser som forteller om enkeltpersoner og hendelser. Men fortidens trøndere begynte å lage vakre bilder på berg. Vi vet lite om hvorfor de risset figurene, og hva de betydde. Kanskje risset de dyrefigurene i berget for å gi dem makt over dyrene, og gi dem god jaktlykke? Kanskje ble figurene laget av sjamaner som kunne ikle seg dyreham og foreta rituelle reiser til åndeverdenen? Kanskje var helleristningene en kulisse for datidens teater, der fortellinger ble overlevert fra gammel til ung rundt leirbålet? Kanskje var de et klasserom for opplæring av de unge håpefulle, de fremtidige generasjonene? Malingene og ristningene gir oss små kikkhull inn i kvinner og menns tankeverden for så mange tusen år siden. Vi vet lite, og vi er nysgjerrige, og for hvert svar får vi ti nye spørsmål.

Jegersteinalderens bergkunst, veideristningene, blir ofte kalt den nordlige bergkunsttradisjonen i Norge. Dette i motsetning til bronsealderen og jernalderens jordbruksristninger som blir omtalt som den sørlige tradisjonen. Jordbruksristninger finnes hovedsakelig i Sør-Norge, og veideristninger dominerer i Nord-Norge. I Trøndelag møtes de to tradisjonene. Noen steder finner vi bergbilder fra begge tradisjoner i samme landskap: i samme dal, på samme gård og noen ganger på samme bergflate. Bergkunsten står fremdeles på fjellveggene som håndfaste spor etter steinalderens mennesker.

Stykket-elgen

Helleristningenes landskap – Bardal i Steinkjer kommune

Da bergflaten på Bardal ble tatt i bruk som ristningsberg en gang i steinalderen lå sjøkanten 100 meter unna. Berget lå ved dalføret nordover mot Reinsvatnet og nordvestover til Namdalen. Beliggenheten var populær, og et stort antall ulike figurer ble risset og hogget inn i bergflaten, delvis over hverandre. Figurene viser at berget var i bruk i flere tusen år, i yngre steinalder, bronsealder og inn i jernalderen. Overlappingen av figurer tyder på at selve handlingen å lage ristningene var like viktig som resultatet. Hvilke seremonier foregikk på flaten foran berget?

Motivene som stadig går igjen er båter, hester, elg og rein, fotsåler, mennesker, skålgroper, fugler, hval, bjørn og geometriske figurer. De fleste ble laget av en jordbrukende befolkning i bronsealderen, men de flotte kjempestore dyrefigurene og rammefigurene ble hogget inn av jegerfolk en gang i yngre steinalder. Av figurene fra steinalderen dominerer elgen.

Rundt 70 dyremotiver og geometriske figurer ble hugget inn i steinalderen. Senere hugget folk inn om lag 400 motiv av den sørlige tradisjonen: store bronsealderbåter, væpnede menn, hester og spiraltegn. Helleristningene forteller om kontakt mellom ulike mennesker og ulike tradisjoner. Bildemylderet er et veiskille mellom jordbruksbygdene og utmarka og menneskene som bodde i de forskjellige landskapene. Fra jegersamfunnet til jordbrukssamfunnet, i glidende overganger eller ved voldsomme brudd.

Bardal

Boplassen på Vassetra i Hitra kommune

I yngre steinalder så landskapet på Vassetra annerledes ut enn i dag. Sjøen gikk 8 – 10 meter høyere og boplassen lå i bunnen av et lunt havnebasseng. En god plass å bo, solrik og lun, med nærhet til ressurser både på sjø og land. Boplassen lå rett ved Dolmsundet hvor strømmen går sterk, rik både på fisk og sjøpattedyr. Da arkeologene gravde ut den gamle boplassen i 2008 fant de en rekke jakt- og fiskeredskaper av flint, skifer og annen bergart. De mange pilspissene vitnet om en spesialisert teknikk. Jegerne visste nøyaktig hvilken pilspiss som egnet seg best til for eksempel jakt på sjøfugl. Funn av skiferkniver viser at sløying og flåing av dyr var en viktig aktivitet på boplassen. Noen av knivene har dekor i form av et sikksakkmønster. Kanskje bare ren dekorasjon, men kanskje også med andre betydninger skjult for oss i dag? Kunne jegeren kanskje lettere nedlegge et bytte ved å dekorere en pilspiss eller kniv? Kanskje dekoren ble laget med magisk hensikt?

DSC01132 - foto Anne Haug

På boplassen gravde arkeologene fram kulturlag som for det meste bestod av slakteavfall og søppel, over tid omdannet til svart fet jord. I laget lå små brente bein, mengder med brent stein, trekullrester og hasselnøttskall. Utgravningene av boplassen på Vassetra avdekte også restene av et ildsted og avtrykk etter stolper som forteller at for mange tusen år siden stod et hus på plassen.