En høstdag for uminnelig tid tilbake. En gruppe jegere ligger i skjul, og lytter til en prustende, bølgende grå masse i bevegelse. Rein. De beveger seg mot vinden, og nærmer seg. Vent. Litt til. Nå. En jeger spenner buen, og lar pilen fare. Den treffer godt. Flere piler finner mål. Panikk i flokken. Noen piler tapes. Dyr felles. En god dag i fjellet. Nå skal børen flyttes til den store boplassen nede i dalen. Det er tungt, men gleden er stor. Kjøtt, skinn og bein skal snart bli til mat, klær og redskaper. Vinteren kan komme.
September 1980. Arkeologene Lil Gustafson og Odmunn Farbregd fra Vitenskapsmuseet besøker Aalbusetra inne ved Orkelkroken i Oppdal kommune. Etter krigen ble det funnet rester etter steinalderjegere her inne ved Orklas kilder. Man forstod tidlig at restene var viktige for forståelsen av eldre steinalder på høyfjellet i Midt-Norge, og nå ville arkeologene fra Vitenskapsmuseet ta boplassene nærmere i øyensyn. Sporene etter jegerne var å finne overalt på de eksponerte grus- og sandslettene, i form av skrapere, pilspisser og annet materiale i flint, kvarts og jaspis. Jegerne kom fra kysten, og kan ha padlet inn Sunndalsfjorden – for så å gi seg i kast seg med Trollheimen og Oppdalsfjella. Og de kom tilbake. På ny og på ny. Dateringene fra Aalbusetra viser et tidsspenn på nær 4000 år, så dette var gode jaktmarker. Og dermed er jaktmarkene gode for arkeologene også.
September 2022. En firehjulstrekker kravler seg frem på en rufsete setervei. To arkeologer fra Trøndelag fylkeskommune er på vei til Aalbusetra. Med seg har de lavvo med ovn. Måleutstyr, digitale kart og GPS. Mobil og nødpeilesender. Ved til ovnen, og dugelig med mat og drikke. Reinsdyrskinn til feltsenga. Vekt er ikke et problem. Det er over førti år siden arkeologene fra Vitenskapsmuseet besøkte boplassene ved Aalbusetra, og nå er fylkeskommunen her for å måle inn lokalitetene. De skal foreviges i den nasjonale databasen Askeladden, og da må lokalitetene oppsøkes for nøyaktig innmåling.
De tre tidsutsnittene har en ting til felles. Stedet. Men det er omtrent det eneste. Arkeologene fra 1980 og 2022 har riktignok samme målsetning – å kartlegge fortid. Men verktøyene er dramatisk forskjellig. Målebånd og kompass er skiftet ut med GPS og digitale kart. Hele verden er tilgjengelig i hånda, så lenge man har mobildekning. Men å finne igjen observasjoner i rapporter fra 1980-tallet er ikke nødvendigvis enkelt. Kartskisser med stor målestokk skal plasseres med centimeters presisjon. Det kan fort bli en kulturkollisjon.
Så hva da med fortiden på stedet? Den er vel i det minste konstant? Filosofen Jean-Paul Sartre skal ha sagt at intet forandrer seg så ofte som fortiden. Innmåling er riktignok et spørsmål om presisjon gitt med teknologi, men blikkene som rettes mot fortiden preges selvfølgelig av det ståstedet arkeologen har i samtiden. Du kan kjenne på fortidens tilsynelatende ubevegelighet gjennom materien, samtidig som tolkningene og perspektivene er i stadig bevegelse. Vi har de samme basisbehovene som jegerne hadde; til mat, ly, varme og tilhørighet. Men avstanden mellom dem og oss er stor i tid, og nærmest absurd i materiell forstand. Slik kan det kanskje være lett å se oss selv på toppen av en teknologisk pyramide, i den spisse enden av tidens pil. Hva får vi ikke til i det teknologiske nettverket vårt! Men prøv å fange kunnskapen disse jegerne måtte ha om seg selv og sine omgivelser. De enkle redskapene i flint er umåtelig krevende håndarbeid. Kunnskapen om omgivelsene er dyp. Det materielle repertoaret er langt mindre, men til gjengjeld måtte de forstå dem fullt ut. Hvem vet. Kanskje ville de forundre seg sterkt over oss, kunne de rette blikket sitt frem i tid, slik vi gjør bakover. Kanskje var undringen ikke over redskapene våre, men hvordan vi forholder oss til verden. Som tvers igjennom fragmentert.
I Eggelia på Steinkjer, rett nedenfor den karakteristiske Eggevammen, står et gateskilt; Sigrids veg. Dette enkle, skakke og unnselige skiltet er et minne om den sterke vikingkvinna Sigrid Toresdatter. Hun kom fra Tjøtta i nåværende Troms for å gifte seg med Olve, som var høvding på Egge. Han ble drept på midtsommerblotet av kong Olav Haraldsson, han som senere ble «den hellige». Etter Olves død ble Sigrid giftet bort til Kalv Arnesson, som var en av kongens støttespillere. Sigrid var nok ei viljesterk og modig kvinne, for hun klarte etter hvert å overbevise Kalv om å bryte kontakten med kongen. Kalv ble en av de tre som gav kongen banesår i slaget på Stiklestad. Hva som skjedde videre med Sigrid, vet vi ikke…
Fra Egge kan man også se nordover til gården Gjævran, hjemgården til statsminister Ole Anton Qvam. Men kona hans er antakelig mer kjent enn ham. -Fredrikke Marie Qvam flyttet til Gjævran da de to ble gift, og hun ble en viktig forkjemper for kvinners stemmerett. Hun benyttet seg av kontaktnettet sitt og bedrev i stor stil det vi i dag ville kalt «lobbyisme», faktisk i den grad at hun fikk tilnavnet «korridorenes dronning»! Det måtte være en stor seier for henne da stemmerett for kvinner ble innført i Norge i 1913.
arbeidsområde, med særlig vekt på kvinner og barns helse og livsvilkår. Hvert år selger foreningen fastelavensris i tida før påske, der inntektene går til ulike folkehelsetiltak. Kanskje du også har kjøpt et?
Nytt land steg av hav ved slutten av siste istid for over 12000 år siden. Den store innlandsisen trakk seg tilbake og store reinflokker trakk nordover til det nye tundralandsskapet frigitt av isen. Og der reinen dro fulgte reinjegerne etter. 
Djupskarmoen er i dag ei stor myr som heller slakt nedover mot sjøen i Fevåg, Indre Fosen kommune. Ingenting annet enn røsslyng og gresstuster er synlig på overflata. En helt vanlig myrflate. Men myra har hemmeligheter. Gjemt og skjult under den vasstrukne torva ligger gamle gjenstander laget og brukt av barn, kvinner og menn som levde i den eldste steinalderen for mellom 6500 og 8500 år siden.
Kulturminna 