Aalbusætra – steinalderlandskapet ved Orklas kilder

En høstdag for uminnelig tid tilbake. En gruppe jegere ligger i skjul, og lytter til en prustende, bølgende grå masse i bevegelse. Rein. De beveger seg mot vinden, og nærmer seg. Vent. Litt til. Nå. En jeger spenner buen, og lar pilen fare. Den treffer godt. Flere piler finner mål. Panikk i flokken. Noen piler tapes. Dyr felles. En god dag i fjellet. Nå skal børen flyttes til den store boplassen nede i dalen. Det er tungt, men gleden er stor. Kjøtt, skinn og bein skal snart bli til mat, klær og redskaper.  Vinteren kan komme.

Foto: David Berg Tuddenham/TRFK

September 1980. Arkeologene Lil Gustafson og Odmunn Farbregd fra Vitenskapsmuseet besøker Aalbusetra inne ved Orkelkroken i Oppdal kommune. Etter krigen ble det funnet rester etter steinalderjegere her inne ved Orklas kilder. Man forstod tidlig at restene var viktige for forståelsen av eldre steinalder på høyfjellet i Midt-Norge, og nå ville arkeologene fra Vitenskapsmuseet ta boplassene nærmere i øyensyn. Sporene etter jegerne var å finne overalt på de eksponerte grus- og sandslettene, i form av skrapere, pilspisser og annet materiale i flint, kvarts og jaspis. Jegerne kom fra kysten, og kan ha padlet inn Sunndalsfjorden – for så å gi seg i kast seg med Trollheimen og Oppdalsfjella.  Og de kom tilbake. På ny og på ny. Dateringene fra Aalbusetra viser et tidsspenn på nær 4000 år, så dette var gode jaktmarker. Og dermed er jaktmarkene gode for arkeologene også.  

Foto: David Berg Tuddenham/TRFK

September 2022. En firehjulstrekker kravler seg frem på en rufsete setervei. To arkeologer fra Trøndelag fylkeskommune er på vei til Aalbusetra. Med seg har de lavvo med ovn. Måleutstyr, digitale kart og GPS. Mobil og nødpeilesender. Ved til ovnen, og dugelig med mat og drikke. Reinsdyrskinn til feltsenga. Vekt er ikke et problem. Det er over førti år siden arkeologene fra Vitenskapsmuseet besøkte boplassene ved Aalbusetra, og nå er fylkeskommunen her for å måle inn lokalitetene. De skal foreviges i den nasjonale databasen Askeladden, og da må lokalitetene oppsøkes for nøyaktig innmåling.

Foto: David Berg Tuddenham/TRFK

De tre tidsutsnittene har en ting til felles. Stedet. Men det er omtrent det eneste. Arkeologene fra 1980 og 2022 har riktignok samme målsetning – å kartlegge fortid. Men verktøyene er dramatisk forskjellig. Målebånd og kompass er skiftet ut med GPS og digitale kart. Hele verden er tilgjengelig i hånda, så lenge man har mobildekning. Men å finne igjen observasjoner i rapporter fra 1980-tallet er ikke nødvendigvis enkelt. Kartskisser med stor målestokk skal plasseres med centimeters presisjon. Det kan fort bli en kulturkollisjon.

Jobben er ferdig og kulturminnelokalitetene er lagt inn i databasen Askeladden

Så hva da med fortiden på stedet? Den er vel i det minste konstant? Filosofen Jean-Paul Sartre skal ha sagt at intet forandrer seg så ofte som fortiden. Innmåling er riktignok et spørsmål om presisjon gitt med teknologi, men blikkene som rettes mot fortiden preges selvfølgelig av det ståstedet arkeologen har i samtiden. Du kan kjenne på fortidens tilsynelatende ubevegelighet gjennom materien, samtidig som tolkningene og perspektivene er i stadig bevegelse. Vi har de samme basisbehovene som jegerne hadde; til mat, ly, varme og tilhørighet. Men avstanden mellom dem og oss er stor i tid, og nærmest absurd i materiell forstand. Slik kan det kanskje være lett å se oss selv på toppen av en teknologisk pyramide, i den spisse enden av tidens pil. Hva får vi ikke til i det teknologiske nettverket vårt! Men prøv å fange kunnskapen disse jegerne måtte ha om seg selv og sine omgivelser. De enkle redskapene i flint er umåtelig krevende håndarbeid. Kunnskapen om omgivelsene er dyp. Det materielle repertoaret er langt mindre, men til gjengjeld måtte de forstå dem fullt ut. Hvem vet. Kanskje ville de forundre seg sterkt over oss, kunne de rette blikket sitt frem i tid, slik vi gjør bakover. Kanskje var undringen ikke over redskapene våre, men hvordan vi forholder oss til verden. Som tvers igjennom fragmentert.

Feiende flott fangstgrop i Skaun

Våren 2018 ble en spennende og ganske så unik fangstgrop oppdaget i nærheten av Mellingsætra i Skaun kommune. En fangstgrop, tenker du kanskje, er det så spennende da? Det kryr jo av dem! Fangstgroper er vanlige kulturminner i Trøndelag, og området rundt Mellingsætra er intet unntak. Det spesielle med fangstgropa på Mellingsætra er at en rotvelt tok med seg vegetasjonen og avdekket to rekker med tømmerstokker i midten av gropa. En bevart tømmerkasse som fanget elgen nede i fangstgropa, det er ganske unikt!

20180602_125629

Rekkene med stokker som har fungert som en kasse. Midt i gropen er det spor etter elg! Foto: Svein Ola Syrstad/Astrid Fuglås

Vi befarte funnstedet i slutten av september, og det var med stor spenning vi nærmet oss fangstgropa. Selve gropa var ikke særlig godt markert, og den gang treet sto midt i gropa måtte det ha vært vanskelig å få øye på den. Men kun meter fra den eksponerte gropa ligger en annen fangstgrop, denne er stor og dyp, med kraftig voll. Fangstgropene ligger på en smal terrasse med bratte skråninger i øst og vest, og et elgtråkk går den dag i dag langs terrassen i retning nord-sør. Gropene har effektivt sperret av passasjen, og kanskje har det vært sperregjerder mellom gropene og skråningen den gangen de var i bruk. Toppen av gropene kan ha vært tildekket med kvist og gress.

Gjengen

Midt i bildet ser vi den eksponerte tømmerkassen som ble synlig etter en rotvelt. Fra venstre: Ole Risbøl fra NTNU Vitenskapsmuseet og Svein Ola Syrstad. Astrid Fuglås og Knut Harald Stomsvik fra Trøndelag fylkeskommune står på hver sin side av treet som er veltet. Foto: Ingvild Sjøbakk

Fangstgroper er fangstanlegg for hjortevilt, i dette tilfellet er det nok elg det har vært jaktet på. En fangstgrop kan være konstruert på forskjellige måter, men mange har hatt tømmerstokker opp langs sidene av gropen. Tømmerkonstruksjonen har fungert som en kasse som elgen ikke kommer seg opp av. Fangstgroper kan ligge for seg selv, men det mest vanlige er at de har ligget i system med mange groper som har fulgt terrenget hvor elgen ikke har hatt alternative ruter, for eksempel langs en bratt skråning. For at fangsten skulle være mer effektiv kunne man bygge sperre- eller ledegjerder i tilknytning til gropene. Fra skriftlige kilder er det også kjent at jegerne satte furukvister på toppen av gropene for å lokke elgen (Jacobsen og Follum 1997:182)

Dette er en fangstmetode som har vært brukt helt fra steinalder og opp til moderne tid, men bruken ble forbudt ved lov i 1863. De fleste daterte fangstgroper er fra jernalder og middelalder. Etter at det ble slutt på bruken av denne type fangstmetode ble nok en god del fylt igjen for at husdyr på beite ikke skulle falle ned i dem.

Det er sjelden vi arkeologer får se selve tømmerkonstruksjonen, som regel ser vi bare en fordypning i bakken, og noen ganger kan vi kjenne restene av tømmer når vi stikker i bunnen av gropa med jordbor. Tømmeret som var eksponert etter rotvelten var i svært god stand, og det ble raskt besluttet å ta ut en prøve for å få gropen datert. Fangstgroper kan ha vært brukt i flere faser og over svært lang tid. Det vi ser restene av her er den siste bruksfasen.

Prøven fra tømmeret får vi datert ved å bruke dendrokronologi. Det vil si at treet blir datert ut fra årringene, og vi kan således finne ut hvilket år tømmeret ble felt. Nå venter vi bare på resultatene.

Vi kommer med en oppdatering så snart vi har funnet ut mer om alderen på gropa.

20180920_102034

Noen meter vest for den eksponerte tømmerkassen ligger en annen stor fangstgrop. De indre målene i denne stemmer godt overens med målene til tømmerkassen. Fra venstre: Knut Harald Stomsvik og Svein Ola Syrstad. Foto: Ingvild Sjøbakk

 

Referanse: Jacobsen, Harald og Jørn-R. Follum 1997: Kulturminner og skogbruk. Skogbrukets Kursinstitutt.