Trønderske myrmiler

Har du vært på tur i trøndersk natur og kommet over sirkler ute i myra? Da kan du ha gått deg på det vi kaller ei myrmile, den trønderske og særegne varianten av ei tjæremile. Du ser de gamle myrmilene som runde eller firkantede groper fylt med vann i myra. Noen ganger ser du også antydning til voll rundt.

IMGP0214

I over 1000 år ble tjære benyttet til impregnering av hus, båt, tau og garn. Bruksområdet var stort og den ble til og med brukt som medisin. Produksjonen dateres mest til middelalder og historisk tid, men de eldste dateringene viser vikingtid.

Tjære utvinnes fra tyrived som er feit furu. Fettstoffet i furua er harpiks (kvae). Prinsippet er å varme opp trerøttene eller ”spiken”, så harpiksen renner ut. Utvinning av tjære i myrmiler foregikk på runde treplatter i vassfylte groper kledd med never i myra. Der fikk tjæra renne ned i vannet hvor klumper med ren tjære lett kunne samles opp. Over plattingen bygde man så en mile. Arbeidet var tidkrevende, og bak ei tjæremile lå ofte en hel arbeidssesong i skogen. Mye stod på spill da mila ble tent, og brenningen ble holdt under kontinuerlig oppsyn. Mila skulle ulme. Om veden tok fyr, kunne hele mila brenne opp.

I 2012 undersøkte Trøndelag fylkeskommune ei myrmile i Budalen, en av seterdalene som ligger opp mot Forollhogna nasjonalpark i Midtre-Gauldal kommune. Dateringer fra tømmeret i plattformen fortalte at tømmeret ble felt i vinterhalvåret 1704-1705. Mila ble tømt for vann, og fram fra under plattformen kom et lite trekors til syne. Hvorfor satte milebyggerne opp et trekors under en plattform i ei myrmile i den trønderske utmarka, kan vi undre? Hva var betydningen?

IMG_1398

IMG_1403Nå viser det seg at trekors som det vi fant i myrmila i Budalen, er funnet flere steder. Oddmund Farbregd skriver om dette i SPOR nr. 1, 1989. Han foreslår at trekorset kan være et vernesymbol eller et redskap. Tjærebrennerne trengte en pinne eller en stikke for å fjerne vannlommer som dannet seg i tjæretønna, men korsene som er funnet virker for korte til å fungere til dette formålet. Farbregd skriver også at det flere steder er nevnt at man plasserte kors på toppen eller under miler for vern mot ulykke. Ut fra tilstanden til myrmila i Budalen, gjorde korset jobben sin. Bokstavene IHSV er risset inn i korset (hvor S’en står speilvendt). Inskripsjonen kan tolkes til den latinske setningen ‘in hoc signo vinces’, som betyr ‘under dette tegnet skal du seire’.

IMG_1406

Alle fotos: Knut Harald Stomsvik, Trøndelag fylkeskommune

Eldre steinalder i Trøndelag

tegning_1Nytt land steg av hav ved slutten av siste istid for over 12000 år siden. Den store innlandsisen trakk seg tilbake og store reinflokker trakk nordover til det nye tundralandsskapet frigitt av isen. Og der reinen dro fulgte reinjegerne etter.

Reinjegerne tok seg fram langs kysten i skinnbåter og overvintret i sjøkanten der det var isfritt. Vi finner sporene av denne tidligste befolkningen i Trøndelag langs de gamle strendene. På grunn av landhevingen siden slutten av siste istid, ligger de eldste boplassene 40 – 50 meter over dagens havnivå. Mange av boplassene er ikke synlige på markoverflata. De er funnet ved hjelp av prøvestikking som har brakt for dagen tilslått flint og andre rester etter datidas redskaper.

Det har aldri vært særlig langt fra ytterkysten til fjellterreng i Midt-Norge, og fra tilholdssteder på ytterkysten beveget reinjegerne seg innover i landet til reinfangst ved brekanten av innlandsisen. Langs brekantene innover Dovrefjell kan vi i dag finne tangespisser av flint som isen har hatt i forvaring i tusenvis av år. Flinten ble plukket opp i fjæresonen på ytterkysten en gang for 8-10 000 år siden. En jeger laget en pilspiss og tok den med til fjells på reinsjakt.

Øverst i dalførene i fjellheimen i Trøndelag finner vi funnrike steinalderlandskap, særlig knyttet til vannveier og innsjøer. På nes og eid, på strender i lune viker, ved bekkeoser, innløp og langs loner i stryk har steinbrukende fangstfolk etterlatt spor på liknende vis som i fjæresonen på kysten. Uten den samme tilgangen på flint som på ytterkysten, har mennesker slått spisser og skjæreredskap av kvartsitt og kvarts.

Sikre tegn på en steinalderboplass er spor etter produksjon av steinredskaper. Etter flere tusen år er sporene, som en gang lå åpent i overflata, overgrodd av torv. Under torvlaget kan bakken være strødd med store mengder av slått flint, kvarts og kvartsitt. Hvis vi er heldige finner vi også ildsteder og rester av teltringer og jordhytter Boplassene ligger noen meter fra der det måtte være fint å trekke skinnbåtene på land.

Vi tror det var et godt liv. Det bugnet av mat i sjøen og på land.

Steinalderboplassene på Djupskarmoen i Fevåg

tegning_3Djupskarmoen er i dag ei stor myr som heller slakt nedover mot sjøen i Fevåg, Indre Fosen kommune. Ingenting annet enn røsslyng og gresstuster er synlig på overflata. En helt vanlig myrflate. Men myra har hemmeligheter. Gjemt og skjult under den vasstrukne torva ligger gamle gjenstander laget og brukt av barn, kvinner og menn som levde i den eldste steinalderen for mellom 6500 og 8500 år siden.

Den gang var myra en bukt, lunt skjermet for vestaværet og godt egnet som boplass. Havet sto 30-40 meter høyere enn nå og steinaldermenneskene slo seg ned kun noen få meter fra strandkanten. Vannet stod så høyt at Fevåghalvøya var en øy. Menneskene som bodde på øya hadde sjøgående båter laget av skinn.

Høsten 1995 ble det på fem steder i myra funnet redskaper av forskjellige steinslag som flint, kvarts og kvartsitt. Sammen med gjenstandene ligger lag med svart jord og trekull, rester etter måltider og annet. Restene forteller om et folk som levde av fiske og fangst.