Alle hjerters dag i Trøndersk forhistorie

I Norge er tradisjonen med å feire alle hjerters dag, eller valentinsdagen, temmelig ny. På forskning.no leser vi at kortene og bamsene først dukket opp i butikkhyllene i 1993. Men kjærligheten har vi ganske sikkert hyllet til alle tider også her til lands, helt siden de første kvinner og menn satte føttene sine på de forblåste trønderske strendene.

Hvordan viste menneskene i eldre steinalder sin kjærlighet til hverandre? Gjennom å gi hverandre gaver og fine ord, som vi i dag? Kanskje noen av helleristningene er former for kjærlighetserklæringer som vi i dag ikke klarer å tolke. Det første skriftspråket vi kjenner i Norge er runene. De eldste stammer fra ca. 200 etter Kristus, i perioden vi kaller eldre jernalder. Runene ble brukt helt opp i middelalderen, og det finnes mange bevarte runeinnskrifter som forteller om både varme følelser og vanskelig kjærlighet.

I Trondheims bygrunn er det funnet en del runeinnskrifter. De fleste er fra yngre jernalder og tidlig middelalder, for mellom 800 til 1000 år siden. Runeinnskriftene finnes på gjenstander og på ubearbeidet materiale, både av tre, bein, horn og stein. Innskriftene er av forskjellige typer. Noen er religiøse, andre kan være øvelser i å riste runer, det er funnet «merkelapper» med navn på eier og så har vi selvfølgelig kjærlighetserklæringene. Nedenfor er noen av dem gjengitt, i oversatt form.

Kjærlighetsbrev fra Trondheims middelaldergrunn

En gang i tidlig middelalder, kanskje så tidlig at folk fortsatt husket Olavs død på Stiklestad, hadde en treg trønder så varme følelser for en kvinne at han måtte få det ut og ned på «papiret», som var en nål av tre. Kanskje var nåla en gave som skulle overrekkes til kjæresten eller kona.

900 år senere ble trenålen funnet under utgravningene på folkebibliotekstomten i Trondheim. Runene var fortsatt leselige og på den ene siden av nålen står det «Jeg elsket møya enn bedre!». På den andre siden står det «Enn bedre!». Vi kan jo bare spekulere i om gaven ble mottatt eller om avsender mistet motet.

Nål runeinnskrift redigert

Nål med runeinnskrift, datert til 1050-1100 e.Kr. Foto: NTNU Vitenskapsmuseet

Et annet funn fra folkebibliotekstomten var en bygningsstokk, gjenbrukt til brolegging i en gate. På denne var det ristet «..kyss meg. For meg er..». Stokken er datert til 1150-1175 e.Kr. Trolig ble runene ristet på stokken mens den fremdeles stod i huset.

Et annet funn fra Trondheim er et sidebein, trolig av storfe. Innskriften tyder «Jeg elsker enka (kvinna) vél». Dateringen på denne er 1025-1050 e.Kr.

Kjærligheten har ikke bestandig vært lett. Fra en tomt på hjørnet av Kjøpmannsgata og Frue Stræte i Trondheim ble det funnet et sidebein av hest eller storfe med følgende innskrift: «Jeg elsket møya. Stadfestingen av barnebidraget for den ufødte fikk meg i klemma.» Denne er også datert til 1050-1100-tallet.

Trolig ble mange kjærlighetserklæringer ristet på tre og bein i middelalderen. Kun få brøkdeler har overlevd til vår tid. Organisk materiale brytes fort ned om det ikke er oppbevart under spesielle forhold.

En hilsen fra Bergen

Selv om vi stort sett fokuserer på trønderske kulturminner i bloggen, runder vi av med et lite dikt fra middelalderen funnet på en runepinne fra Bryggen i Bergen. Kanskje kan diktet inspirere noen av våre lesere til å selv sende et kort, eller kanskje en runepinne, på denne kjærlighetens dag:

Tenk på meg.

Jeg tenker på deg.

Elsk meg,

jeg elsker deg.

dikt bergen 2

Kjærlighetsdikt på runepinne fra Bergen, datert til ca. 1185 e.Kr. Foto: Kulturhistorisk museum, UiO.

 

Dødens dal, en unik gravplass i Storholmmarka i Osen

20190905_103755

Et stort overgrodd gravfelt med over førti gravrøyser fra eldre jernalder for over 1500 år siden ligger i Storholmmarka, like nord for Sætervika i Osen kommune. I flere år har elever og lærere ved Seter skole renset noen av røysene for vegetasjon og årlig holdt vegetasjonen på røysene nede.

Skolens ni elever i 3. – 9. trinn, tre lærere og rektor tok oss arkeologer fra Trøndelag fylkeskommune med på tur og omvisning på gravfeltet en regntung dag i begynnelsen av september. Ruvende over gravfeltet, som et signal om røysenes plassering i landskapet, ligger den spesielle fjellformasjonen kalt «Hatten». Så monumental og spesiell at den forteller historien om et rituelt og hellig landskap i eldre jernalder. Her ble noen utvalgte lagt til hvile og fikk røys lagt over seg for lenge siden. Her finner du historiene om jernaldergravfeltet i Storholmmarka som lærere og elever ved Seter skole oppfatter det, først publisert i lokalavisa «Runer» fra Osen:

Dødens Dal: en unik gravplass i Storholmmarka ved Seter

I Storholmmarka finnes en gravplass fra eldre jernalder som skolen gjennom flere år har jobbet med. I flere omganger har vi ryddet gravrøyser slik at de igjen er synlige. Gravrøyser fins overalt i området vårt, men i Storholmmarka fins det mange, og vi på skolen har undret oss over hvorfor de ligger akkurat der. Er det noe spesielt med denne plassen? Vi bestemte oss for å invitere hit arkeologer fra fylket for å lære mer om denne plassen.

Torsdag 5. september fikk vi på Seter skole besøk av arkeologene Kristin Prestvold og Hans Marius Johansen fra Trøndelag fylkeskommunes kulturminneavdeling. De var spente på å se området, for det var bare ett annet sted på kysten i midt- Norge at en samling av gravrøyser var plassert slik som her, etter kartet de hadde sett på. Sammen med dro vi på befaring i området, og det de kunne fortelle oss var spennende.

Med en gang Kristin fikk øye på fjellet, forsto hun sammenhengen.

Plassen er unik

Gravrøysene ligger under en veldig spesiell fjellformasjon, Storholmmarkhatten, eller Hatten. Kommer du fra vest ligner den en høy hatt.

blogginnlegg Storholmmarka lærere1

Arkeologene kunne fortelle oss at røysenes plassering under denne ruvende hatten vitner om et hellig og rituelt landskap i jernalderen. Her ble nok noen utvalgte lagt til sin siste hvile før de fikk en røys lagt over seg. Dette er altså et hellig sted. Den er unik fordi den er lagt slik under dette spesielle fjellet. Ingen andre steder er det så mange røyser langt fra boområdene.

Ekstra spennende er det å tenke på at de to karene som ble funnet i Bølekonta på 1980-tallet levde på den tida denne gravplassen var i bruk. Hadde de kanskje vært i kamp med folket her, blitt skada og flyktet og funnet gjemmeplass i hula på Bøle? Vi kan bare fundere.

Det er viktig å fortelle om denne gravplassen og gjøre den bedre kjent. Planen nå framover blir å få til skilting hit og å sette opp en informasjonstavle så alle som tar turen hit kan få et innblikk i stedets historie.

Selv om været ikke var med oss denne dagen, var det ingen som klaget. Vi ble våte til skinnet av piskende regn og vind, men det gjorde ingenting når vi fikk høre om denne plassens betydning. Vi hadde en flott og lærerik dag. Det gir litt ærefrykt å høre om hva som finnes av verdier i form av kulturminner rundt oss. De er viktige å ta vare på for ettertiden. Det gir oss litt perspektiv å vite at vi bor på et sted der det har bodd mennesker i mange tusen år.

Blogginnlegg Storholmmarka lærere2

Storholmarka år 519 (en fantasihistorie fra fortida)

Skrevet av Emil Tørriseng-Angen

Trym og resten av mannskapet gikk ut av båten og opp på land. De så seg litt rundt og bestemte seg for hvor husene skulle bygges. Trym og Geir gikk litt inn i marka, og når de gikk forbi en haug så de ett fjell; Et stort fjell med en stor stein på. – Dette er stedet vi skal ha gravplassen!, sa Trym. Geir: Ja jeg er helt enig, Høvding.

Da de kom tilbake fortalte de resten av mannskapet om det store fjellet med steinen oppå, og at de skulle ha gravplassen der. De hadde hentet alt utstyret fra skipet, og de hadde allerede begynt å sette opp hus.

Etter noen dager hadde de satt opp noen hus. Og noen av mennene hadde dratt ut med skipet for å fiske.

Litt etter at skipet hadde kommet hjem med fisken kom det 4 fremmede skip i horisonten. Trym ba alle mennene sine om å hente våpen, og at kvinnene skulle ta med barna inn i husene.

En halvtime senere gikk menneskene fra de 4 skipene opp på land. De snakket samme språk som Trym sitt mannskap. – Jeg heter Trygve, vi vil ikke sloss, sa en av de fremmede menneskene. Trym: Hva vil dere da?

Trygve: Vi trenger mat og vann, dere kan få penger av oss hvis vi får mat av dere.

Trym: Ok, dere kan få fem sauer og noen egg hvis vi får 20 % av gullet deres. Er det en avtale?

-Ja, det høres ganske bra ut.

Etter 3 uker og 2 dager kom det fram 2 skip i horisonten, Trym ga den samme ordren som han hadde gitt tidligere. Da skipene kom i land stormet det rundt 40 mann ut av skipene. Alle bar våpen og de ropte: Angrip! Men Trym sine menn var bare 18.

Etter slaget hadde Trym mistet 7 menn, men de vant slaget til tross for at de var i mindretall.

De begravde de døde på gravplassen. Dette stedet måtte være hellig.

  • Dette er et hellig sted, gudene har beskyttet oss mot våre motstandere! Vi må ofre gaver til de døde, ellers vil en stor ulykke ramme oss.

Fem uker senere kom det noen mennesker vandrende bort til landsbyen. Nesten alle var skadet. Trym kjente igjen en av menneskene, det var de som hadde spurt dem om mat tidligere. Noen av barna gråt. En av kvinnene gikk frem til Trym å ba ham gråtende om å hjelpe dem. Trym snakket med Geir og noen flere om hva de skulle gjøre med de skadete menneskene. De bestemte seg for å la dem bo i landsbyen, men først ville Trym vite hvorfor de var skadet, noen av menneskene hadde brannsår. Menneskene fortalte at det hadde kommet noen ved midnatt og satt fyr på husene og plyndret dem. Mange mennesker hadde dødd. De som plyndret landsbyen deres hadde fulgt etter dem et stykke, men de hadde snudd halvveis på veien.

Dette stedet var virkelig hellig, tenkte Trym og gikk tilbake til landsbyen.

20190905_101644

Villsvin i Trøndelag?!

Nylig ble to villsvin skutt i Trøndelag og hendelsene beskrives som historiske. Det er nok ytterst få forunt å ha opplevd de gryntende, pelskledde dyra i trønderske skoger, men hvor fremmed er egentlig villsvina? Har de rotet rundt i midtnorske skoger før?

M2E62L80-81R404B344
Foto: viltkamera.nina.no

En tidlig innvandrer til Norge

I dag regnes villsvin som en fremmed og uønsket art i norsk natur, og en ny handlingsplan mot villsvin ble nylig lansert. Til tross for dette har villsvinet en veldig lang historie i Norge. Faktisk var villsvin en av de tidlige innvandrerne til landet etter istida. Allerede for omkring 9500 år siden hadde villsvin (som i dag) vandret inn over grensa fra Sverige til Østfold. Der ble de raskt ettertraktede bytter for jegere, og beinrestene etter et villsvinmåltid ble funnet i den gamle steinalderboplassen på Tørkop som ble utgravd på 70-tallet. Både dyrene og ryktene om det velsmakende måltidet ser ut til å ha spredd seg raskt, og i eldre steinalder var villsvin et av de viktigste viltartene på menyen til folk langs kysten. Store mengder villsvinbein er funnet i mange av hulene og hellerne på Vestlandet.

Tenner
Foto: Jørgen Rosvold/NINA

Villsvinets storhetstid

Storhetstida for villsvin i Norge var under varmetida i eldre steinalder. I denne perioden finner vil spor etter villsvin i områder langs kysten der det også var rike forekomster av hassel og eik. Beinrester er funnet i gamle boplasser i Norge i alle fall helt opp til Sognefjorden, men det er ikke gjort sikre funn i innlandet. Funnene henger veldig godt sammen med datidas utbredelse av edellauvskoger. I disse skogene hadde dyrene et fuktig og rikt jordsmonn å rote rundt i etter mat. Nøtter fra eik og hassel er viktig føde for villsvin, og også i dag er det tilgangen på mat heller enn klima som virker avgjørende for utbredelsen av villsvin. Betyr denne funnspredninga at villsvin ikke har levd i Trøndelag før nå?

Spredte forekomster i Trøndelag

Svaret på det vet vi dessverre ikke ennå. En av utfordringene er at det er dårlig med utgravde lokaliteter med rikt faunamateriale fra eldre steinalder i Midt-Norge. Faunahistorien i denne delen av landet er derfor generelt dårlig kjent, og det kan godt være at det levde villsvin her i lang tid uten at vi vet om det. Går vi lengre framover i tid, til yngre steinalder og bronsealder, er beinmaterialet rikere. Da støter vi derimot på et annet problem, nemlig tamsvin. Med jordbruket kom også tamsvinet raskt til landet. Villsvin og tamsvin er samme art og beinrester etter disse er derfor svært vanskelig å skille fra hverandre i denne perioden. Svinebein er funnet i store deler av landet, men det er derfor usikkert om det er tamsvin eller villsvin. Basert på biologien til villsvinet og utbredelsen av egnede leveområder, kan vi nok likevel anta at Midt-Norge, som i dag, var et utkantstrøk for villsvin og at det ikke var store mengder av dyrene her, men kanskje spredte forekomster i gode områder.

 

imm015_19A
Foto: Jørgen Rosvold/NINA

Villsvinet forsvant med jordbruket

Av samme grunner er det like vanskelig å si noe sikkert om hvor lenge villsvin levde i Norge. I motsetning til annet storvilt er ikke villsvin omtalt i noen av de eldste lovene eller andre tekster fra landet. Vi kan derfor med god sikkerhet anta at de var utryddet i vill form for omkring 1000 år siden. Vi kan spore en kraftig nedgang i mengden svinebein på gamle boplasser i takt med spredningen av jordbruket. Jordbruket ble utbredt på bekostning av de frodige edelløvskogene langs kysten og med de forsvant også villsvinene. Dyrene kom nok også raskt i konflikt med det tidlige jordbruket. En annen mulighet er at villsvinet ikke ble totalt utryddet, men at de fortsatte å leve her som tamsvin.

Tekst av Jørgen Rosvold, NINA Terrestrisk naturmangfold

 

Filminnspilling av villreinfangsten i vikingtid på Dovrefjell

En dag i midten av september viste Dovrefjell seg fram i sin beste høstskrud badet i vakker høstsol. Og vi var på plass for å filme scener til vår nye Kulmin-film om villreinfangsten i vikingtid og dens tilknytning til de rike gravfunnene på Vangfeltet i Oppdalsbygda. Unge og eldre statister stilte fra Oppdal, og entusiasmen var stor selv om de tidsriktige vadmelsdraktene ble stikkende og varme i det bakende solskinnet.

20190922_135431 redigert

Villreinfangsten og Vangfeltet

Rundt Oppdalsbygda og det store gravfeltet fra vikingtid på Vang ligger mil på mil med fjell og vidder. Området er et «jaktlandskap»  hvor flere tusen år med jakt og fangst på villrein har satt tydelige spor i landskapet. Buestillinger og store fangstanlegg, bortskutte piler i snøfonner i snaufjellet og pilspissene i gravene på Vangfeltet, viser at jakt og fangst var viktigste næring for folk i bygda. Fangst på storviltet gav rikdom til de som kontrollerte fangsten. Reinen gav produkter som var nyttig for eget bruk og som byttemiddel og handelsvare. Horn, skinn og kjøtt var ettertraktet sørover i Europa. Fangstanleggene og de mange funnene tyder på overskudd og utførsel av produktene fra fangsten. Fjellet var grunnlaget for overskudd og rikdom. Velstanden skinner gjennom i gravfunnene på Vangfeltet.

Hva er Kulmin

Kulmin er korte videofortellinger gjør kulturarven levende og dramatisk gjennom tekst, lyd, film og bilde. I fokus står den gode fortellingen. Gjennom Kulmin dramatiserer vi historiene og gjør kulturminnene mer tilgjengelig og spennende.

Her er Kulmin-historien om en dag på villreinfangst i fjellet i vikingtid:

«Det er sommer, og våronna er unnagjort i fjellbygda Oppdal. Men det er ikke tid til å ligge på latsida. Som i tidligere år må alle gårdene ta sin tørn i forberedelsene til høstjakta. Villreinens årvisse vandring fra sommer- til vinterbeite har gitt folka i bygda mulighet til å høste store rikdommer fra fjellet. Godt samarbeid er nødvendig. Hardt arbeid i mange generasjoner med å grave fangstgroper har resultert i at det nå ligger over tusen groper på rekke, og sperrer trekket som krysser dalføret der ferdaveien går over Dovrefjell. Ledegjerda av treverk er godt kamuflerte innimellom den lave fjellbjørkskogen, og hindrer reinen i å passere mellom fangstgropene. Dyra har ikke sjans til å slippe forbi. Fangstmetoden er effektiv, men krever forberedelser, organisering og kunnskap om villreinens adferd. Sommermånedene bruker bygdefolkene i fellesskap på å sette i stand gropene etter vinteren, renske ut avfall, kontrollere og reparere trekonstruksjoner og ledegjerder og grave nye groper. 

20190922_135114 redigert

Høstdisen ligger som et lokk over elva denne morgenen. Det hamrer hardt på døra og Åsmund slår opp øynene. Han stirrer ut i lufta, og bruker noen sekunder på å våkne. Brått slår det ned i ham – nå er dagen her! Han spretter opp, åpner døra og ser rett inn i ansiktet til onkelen. «Kle på deg, vi drar nå!» Utstyret, klærne og maten har han allerede pakka dagen i forveien. På tunet på Vang vrimler det av folk. Hestene står klare. Folka fra bygda har samlet seg til felles utreise. De er over seksti til sammen, og på fjellet venter flere. De har samarbeidet med finnene om dette i årevis. De drar nytte av hverandres kunnskap og antall. De bytter varer, mat, tjenester, og trolldomskunster. Bygger allianser. Reinsjakta knytter sterke bånd mellom folk. De nakne fjelltoppene troner høyt over en høstgul bjørkeskog. Åsmund vet at nå er det mange dager, kanskje uker, til de ser bygda igjen. Og når de vender tilbake må det være med fullasta kløvhester. Lykkes de, skal også denne gangen utallige lass med kjøtt, skinn og gevir ned fra fjellet. Ettertraktede råvarer med endestasjon langt utenfor Oppdals grenser. Noe bearbeides og foredles til ferdige produkter før det forlater landet, sjøvegen ut til handelssteder i Danmark, Irland, Frankerriket. Til gjengjeld kommer store rikdommer tilbake til Vang: eksotiske smykker, gullsmedarbeider, våpen og prestisjegjenstander av høy kvalitet. Og folk. Gjenstandene og de nye trellene er symbolet på oppdalingenes økonomiske og sosiale makt.

20190922_142001 redigert

Åsmund sitter godt skjult innunder et lite overheng nær toppen av fjellet. Han har ventet siden grålysningen. Det er finnene som har sendt ham hit. De har holdt øye med dyra i flere dager og fulgt flokken. Én av dem, en kvikk kar de kaller Mǫttull, har fortalt om en flokk på mange hundre dyr som driver i området. Vinden har snudd, og han tror de snart vil komme ned i dalen. Mǫttull kjenner villreinen godt. Han har fulgt dem hele livet, til alle årstider. Kunnskapen sitter i blodet etter å ha levd tett på landskapet og dyra i uminnelige tider. Gull verdt, og samarbeidet er fruktbart for begge parter. Åsmund myser opp mot Vålåsjåhøa. Han er kald, men årvåken og forventningsfull. Hans oppgave er ikke så krevende, men den er svært viktig. Dreier flokken i feil retning er det hans jobb, sammen med de andre på post, å skremme dyra på rett kurs – mot fangstgroprekka. Så får han plutselig øye på dem i det de runder toppen. I det flokken slipper seg ned fjellsida, er det nesten som å se en gråbrun elv som flommer stille utover landskapet. Så mange har han aldri sett før! Hjertet hamrer. Lyden av klover og grynting fra hundrevis av struper blir gradvis sterkere etter hvert som flokken nærmer seg. Vinden står rett på og villreinflokken følger terrenget akkurat der de vil ha dem. Kroppen er i høyspenn og han kikker nedover mot hun som sitter på sin post noen hundre meter lenger nede i lia. Hun nikker forsiktig tilbake og smiler. «Nå har vi dem!»

20190922_141945 redigert

Filmen slippes i november, og da kan du se denne på vår YouTube-kanal Kulmin og på nettsida vår www.kulmin.no