Filminnspilling av villreinfangsten i vikingtid på Dovrefjell

En dag i midten av september viste Dovrefjell seg fram i sin beste høstskrud badet i vakker høstsol. Og vi var på plass for å filme scener til vår nye Kulmin-film om villreinfangsten i vikingtid og dens tilknytning til de rike gravfunnene på Vangfeltet i Oppdalsbygda. Unge og eldre statister stilte fra Oppdal, og entusiasmen var stor selv om de tidsriktige vadmelsdraktene ble stikkende og varme i det bakende solskinnet.

20190922_135431 redigert

Villreinfangsten og Vangfeltet

Rundt Oppdalsbygda og det store gravfeltet fra vikingtid på Vang ligger mil på mil med fjell og vidder. Området er et «jaktlandskap»  hvor flere tusen år med jakt og fangst på villrein har satt tydelige spor i landskapet. Buestillinger og store fangstanlegg, bortskutte piler i snøfonner i snaufjellet og pilspissene i gravene på Vangfeltet, viser at jakt og fangst var viktigste næring for folk i bygda. Fangst på storviltet gav rikdom til de som kontrollerte fangsten. Reinen gav produkter som var nyttig for eget bruk og som byttemiddel og handelsvare. Horn, skinn og kjøtt var ettertraktet sørover i Europa. Fangstanleggene og de mange funnene tyder på overskudd og utførsel av produktene fra fangsten. Fjellet var grunnlaget for overskudd og rikdom. Velstanden skinner gjennom i gravfunnene på Vangfeltet.

Hva er Kulmin

Kulmin er korte videofortellinger gjør kulturarven levende og dramatisk gjennom tekst, lyd, film og bilde. I fokus står den gode fortellingen. Gjennom Kulmin dramatiserer vi historiene og gjør kulturminnene mer tilgjengelig og spennende.

Her er Kulmin-historien om en dag på villreinfangst i fjellet i vikingtid:

«Det er sommer, og våronna er unnagjort i fjellbygda Oppdal. Men det er ikke tid til å ligge på latsida. Som i tidligere år må alle gårdene ta sin tørn i forberedelsene til høstjakta. Villreinens årvisse vandring fra sommer- til vinterbeite har gitt folka i bygda mulighet til å høste store rikdommer fra fjellet. Godt samarbeid er nødvendig. Hardt arbeid i mange generasjoner med å grave fangstgroper har resultert i at det nå ligger over tusen groper på rekke, og sperrer trekket som krysser dalføret der ferdaveien går over Dovrefjell. Ledegjerda av treverk er godt kamuflerte innimellom den lave fjellbjørkskogen, og hindrer reinen i å passere mellom fangstgropene. Dyra har ikke sjans til å slippe forbi. Fangstmetoden er effektiv, men krever forberedelser, organisering og kunnskap om villreinens adferd. Sommermånedene bruker bygdefolkene i fellesskap på å sette i stand gropene etter vinteren, renske ut avfall, kontrollere og reparere trekonstruksjoner og ledegjerder og grave nye groper. 

20190922_135114 redigert

Høstdisen ligger som et lokk over elva denne morgenen. Det hamrer hardt på døra og Åsmund slår opp øynene. Han stirrer ut i lufta, og bruker noen sekunder på å våkne. Brått slår det ned i ham – nå er dagen her! Han spretter opp, åpner døra og ser rett inn i ansiktet til onkelen. «Kle på deg, vi drar nå!» Utstyret, klærne og maten har han allerede pakka dagen i forveien. På tunet på Vang vrimler det av folk. Hestene står klare. Folka fra bygda har samlet seg til felles utreise. De er over seksti til sammen, og på fjellet venter flere. De har samarbeidet med finnene om dette i årevis. De drar nytte av hverandres kunnskap og antall. De bytter varer, mat, tjenester, og trolldomskunster. Bygger allianser. Reinsjakta knytter sterke bånd mellom folk. De nakne fjelltoppene troner høyt over en høstgul bjørkeskog. Åsmund vet at nå er det mange dager, kanskje uker, til de ser bygda igjen. Og når de vender tilbake må det være med fullasta kløvhester. Lykkes de, skal også denne gangen utallige lass med kjøtt, skinn og gevir ned fra fjellet. Ettertraktede råvarer med endestasjon langt utenfor Oppdals grenser. Noe bearbeides og foredles til ferdige produkter før det forlater landet, sjøvegen ut til handelssteder i Danmark, Irland, Frankerriket. Til gjengjeld kommer store rikdommer tilbake til Vang: eksotiske smykker, gullsmedarbeider, våpen og prestisjegjenstander av høy kvalitet. Og folk. Gjenstandene og de nye trellene er symbolet på oppdalingenes økonomiske og sosiale makt.

20190922_142001 redigert

Åsmund sitter godt skjult innunder et lite overheng nær toppen av fjellet. Han har ventet siden grålysningen. Det er finnene som har sendt ham hit. De har holdt øye med dyra i flere dager og fulgt flokken. Én av dem, en kvikk kar de kaller Mǫttull, har fortalt om en flokk på mange hundre dyr som driver i området. Vinden har snudd, og han tror de snart vil komme ned i dalen. Mǫttull kjenner villreinen godt. Han har fulgt dem hele livet, til alle årstider. Kunnskapen sitter i blodet etter å ha levd tett på landskapet og dyra i uminnelige tider. Gull verdt, og samarbeidet er fruktbart for begge parter. Åsmund myser opp mot Vålåsjåhøa. Han er kald, men årvåken og forventningsfull. Hans oppgave er ikke så krevende, men den er svært viktig. Dreier flokken i feil retning er det hans jobb, sammen med de andre på post, å skremme dyra på rett kurs – mot fangstgroprekka. Så får han plutselig øye på dem i det de runder toppen. I det flokken slipper seg ned fjellsida, er det nesten som å se en gråbrun elv som flommer stille utover landskapet. Så mange har han aldri sett før! Hjertet hamrer. Lyden av klover og grynting fra hundrevis av struper blir gradvis sterkere etter hvert som flokken nærmer seg. Vinden står rett på og villreinflokken følger terrenget akkurat der de vil ha dem. Kroppen er i høyspenn og han kikker nedover mot hun som sitter på sin post noen hundre meter lenger nede i lia. Hun nikker forsiktig tilbake og smiler. «Nå har vi dem!»

20190922_141945 redigert

Filmen slippes i november, og da kan du se denne på vår YouTube-kanal Kulmin og på nettsida vår www.kulmin.no

Feiende flott fangstgrop i Skaun

Våren 2018 ble en spennende og ganske så unik fangstgrop oppdaget i nærheten av Mellingsætra i Skaun kommune. En fangstgrop, tenker du kanskje, er det så spennende da? Det kryr jo av dem! Fangstgroper er vanlige kulturminner i Trøndelag, og området rundt Mellingsætra er intet unntak. Det spesielle med fangstgropa på Mellingsætra er at en rotvelt tok med seg vegetasjonen og avdekket to rekker med tømmerstokker i midten av gropa. En bevart tømmerkasse som fanget elgen nede i fangstgropa, det er ganske unikt!

20180602_125629

Rekkene med stokker som har fungert som en kasse. Midt i gropen er det spor etter elg! Foto: Svein Ola Syrstad/Astrid Fuglås

Vi befarte funnstedet i slutten av september, og det var med stor spenning vi nærmet oss fangstgropa. Selve gropa var ikke særlig godt markert, og den gang treet sto midt i gropa måtte det ha vært vanskelig å få øye på den. Men kun meter fra den eksponerte gropa ligger en annen fangstgrop, denne er stor og dyp, med kraftig voll. Fangstgropene ligger på en smal terrasse med bratte skråninger i øst og vest, og et elgtråkk går den dag i dag langs terrassen i retning nord-sør. Gropene har effektivt sperret av passasjen, og kanskje har det vært sperregjerder mellom gropene og skråningen den gangen de var i bruk. Toppen av gropene kan ha vært tildekket med kvist og gress.

Gjengen

Midt i bildet ser vi den eksponerte tømmerkassen som ble synlig etter en rotvelt. Fra venstre: Ole Risbøl fra NTNU Vitenskapsmuseet og Svein Ola Syrstad. Astrid Fuglås og Knut Harald Stomsvik fra Trøndelag fylkeskommune står på hver sin side av treet som er veltet. Foto: Ingvild Sjøbakk

Fangstgroper er fangstanlegg for hjortevilt, i dette tilfellet er det nok elg det har vært jaktet på. En fangstgrop kan være konstruert på forskjellige måter, men mange har hatt tømmerstokker opp langs sidene av gropen. Tømmerkonstruksjonen har fungert som en kasse som elgen ikke kommer seg opp av. Fangstgroper kan ligge for seg selv, men det mest vanlige er at de har ligget i system med mange groper som har fulgt terrenget hvor elgen ikke har hatt alternative ruter, for eksempel langs en bratt skråning. For at fangsten skulle være mer effektiv kunne man bygge sperre- eller ledegjerder i tilknytning til gropene. Fra skriftlige kilder er det også kjent at jegerne satte furukvister på toppen av gropene for å lokke elgen (Jacobsen og Follum 1997:182)

Dette er en fangstmetode som har vært brukt helt fra steinalder og opp til moderne tid, men bruken ble forbudt ved lov i 1863. De fleste daterte fangstgroper er fra jernalder og middelalder. Etter at det ble slutt på bruken av denne type fangstmetode ble nok en god del fylt igjen for at husdyr på beite ikke skulle falle ned i dem.

Det er sjelden vi arkeologer får se selve tømmerkonstruksjonen, som regel ser vi bare en fordypning i bakken, og noen ganger kan vi kjenne restene av tømmer når vi stikker i bunnen av gropa med jordbor. Tømmeret som var eksponert etter rotvelten var i svært god stand, og det ble raskt besluttet å ta ut en prøve for å få gropen datert. Fangstgroper kan ha vært brukt i flere faser og over svært lang tid. Det vi ser restene av her er den siste bruksfasen.

Prøven fra tømmeret får vi datert ved å bruke dendrokronologi. Det vil si at treet blir datert ut fra årringene, og vi kan således finne ut hvilket år tømmeret ble felt. Nå venter vi bare på resultatene.

Vi kommer med en oppdatering så snart vi har funnet ut mer om alderen på gropa.

20180920_102034

Noen meter vest for den eksponerte tømmerkassen ligger en annen stor fangstgrop. De indre målene i denne stemmer godt overens med målene til tømmerkassen. Fra venstre: Knut Harald Stomsvik og Svein Ola Syrstad. Foto: Ingvild Sjøbakk

 

Referanse: Jacobsen, Harald og Jørn-R. Follum 1997: Kulturminner og skogbruk. Skogbrukets Kursinstitutt.

 

 

 

Yngre steinalder – bondesteinalderen

DSC01135 foto Anne Haug

Vi kaller perioden mellom 4000 og 1800 før Kristus yngre steinalder. Folk i Trøndelag lever som tidligere av jakt, fangst og fiske, men noe nytt er i ferd med å skje. Jordbruket gjør sitt inntog sørfra, det brer sakte om seg, og vi begynner å dyrke jorda og holde husdyr. Det er en gradvis overgang, avhengig av hva naturen gir av muligheter, hvor du bor i dette vidstrakte og varierte landskapet, og ikke minst tilgangen til fisk og vilt. Noen steder tar det ikke lang tid før små åkerlapper omkranser bosetningene. Andre steder egner seg best til husdyrhold og mange steder er det best å drive med jakt og fiske på de gamle tradisjonelle måtene. Utover i yngre steinalder er variasjonen i levemåte blant folk og grupper i Trøndelag stor.

Blomsterstøv i myrene forteller oss om klima, vegetasjon og om jordbrukets inntog i landsdelen vår. For om lag 4000 år siden går skogen tilbake samtidig som beiteplantene er i framgang og sporene etter kornavl blir tydelig. Stadig større områder blir ryddet for skog, busker og kratt. Korn dyrkes på små parseller i den etter hvert glisne skogen, og husdyra beiter på gressganger rundt boplassene. Folk vet om hverandre over store avstander, da vannet fører og binder menneskene sammen. Oppdyrkingen av landet og omfanget av handel og samkvem får et stadig større omfang. Gjenstander og funnforhold er forbausende like i lavlandet i Sør-Norge og i Trøndelag. Flintdolker og pilspisser fra Trøndelag er lik de som er funnet sørover i landet.

Steinaldermenneskene etterlot seg ikke spor som forteller hvem de var. Vi har ingen skriftlige nedtegnelser som forteller om enkeltpersoner og hendelser. Men fortidens trøndere begynte å lage vakre bilder på berg. Vi vet lite om hvorfor de risset figurene, og hva de betydde. Kanskje risset de dyrefigurene i berget for å gi dem makt over dyrene, og gi dem god jaktlykke? Kanskje ble figurene laget av sjamaner som kunne ikle seg dyreham og foreta rituelle reiser til åndeverdenen? Kanskje var helleristningene en kulisse for datidens teater, der fortellinger ble overlevert fra gammel til ung rundt leirbålet? Kanskje var de et klasserom for opplæring av de unge håpefulle, de fremtidige generasjonene? Malingene og ristningene gir oss små kikkhull inn i kvinner og menns tankeverden for så mange tusen år siden. Vi vet lite, og vi er nysgjerrige, og for hvert svar får vi ti nye spørsmål.

Jegersteinalderens bergkunst, veideristningene, blir ofte kalt den nordlige bergkunsttradisjonen i Norge. Dette i motsetning til bronsealderen og jernalderens jordbruksristninger som blir omtalt som den sørlige tradisjonen. Jordbruksristninger finnes hovedsakelig i Sør-Norge, og veideristninger dominerer i Nord-Norge. I Trøndelag møtes de to tradisjonene. Noen steder finner vi bergbilder fra begge tradisjoner i samme landskap: i samme dal, på samme gård og noen ganger på samme bergflate. Bergkunsten står fremdeles på fjellveggene som håndfaste spor etter steinalderens mennesker.

Stykket-elgen

Helleristningenes landskap – Bardal i Steinkjer kommune

Da bergflaten på Bardal ble tatt i bruk som ristningsberg en gang i steinalderen lå sjøkanten 100 meter unna. Berget lå ved dalføret nordover mot Reinsvatnet og nordvestover til Namdalen. Beliggenheten var populær, og et stort antall ulike figurer ble risset og hogget inn i bergflaten, delvis over hverandre. Figurene viser at berget var i bruk i flere tusen år, i yngre steinalder, bronsealder og inn i jernalderen. Overlappingen av figurer tyder på at selve handlingen å lage ristningene var like viktig som resultatet. Hvilke seremonier foregikk på flaten foran berget?

Motivene som stadig går igjen er båter, hester, elg og rein, fotsåler, mennesker, skålgroper, fugler, hval, bjørn og geometriske figurer. De fleste ble laget av en jordbrukende befolkning i bronsealderen, men de flotte kjempestore dyrefigurene og rammefigurene ble hogget inn av jegerfolk en gang i yngre steinalder. Av figurene fra steinalderen dominerer elgen.

Rundt 70 dyremotiver og geometriske figurer ble hugget inn i steinalderen. Senere hugget folk inn om lag 400 motiv av den sørlige tradisjonen: store bronsealderbåter, væpnede menn, hester og spiraltegn. Helleristningene forteller om kontakt mellom ulike mennesker og ulike tradisjoner. Bildemylderet er et veiskille mellom jordbruksbygdene og utmarka og menneskene som bodde i de forskjellige landskapene. Fra jegersamfunnet til jordbrukssamfunnet, i glidende overganger eller ved voldsomme brudd.

Bardal

Boplassen på Vassetra i Hitra kommune

I yngre steinalder så landskapet på Vassetra annerledes ut enn i dag. Sjøen gikk 8 – 10 meter høyere og boplassen lå i bunnen av et lunt havnebasseng. En god plass å bo, solrik og lun, med nærhet til ressurser både på sjø og land. Boplassen lå rett ved Dolmsundet hvor strømmen går sterk, rik både på fisk og sjøpattedyr. Da arkeologene gravde ut den gamle boplassen i 2008 fant de en rekke jakt- og fiskeredskaper av flint, skifer og annen bergart. De mange pilspissene vitnet om en spesialisert teknikk. Jegerne visste nøyaktig hvilken pilspiss som egnet seg best til for eksempel jakt på sjøfugl. Funn av skiferkniver viser at sløying og flåing av dyr var en viktig aktivitet på boplassen. Noen av knivene har dekor i form av et sikksakkmønster. Kanskje bare ren dekorasjon, men kanskje også med andre betydninger skjult for oss i dag? Kunne jegeren kanskje lettere nedlegge et bytte ved å dekorere en pilspiss eller kniv? Kanskje dekoren ble laget med magisk hensikt?

DSC01132 - foto Anne Haug

På boplassen gravde arkeologene fram kulturlag som for det meste bestod av slakteavfall og søppel, over tid omdannet til svart fet jord. I laget lå små brente bein, mengder med brent stein, trekullrester og hasselnøttskall. Utgravningene av boplassen på Vassetra avdekte også restene av et ildsted og avtrykk etter stolper som forteller at for mange tusen år siden stod et hus på plassen.

Trønderske myrmiler

Har du vært på tur i trøndersk natur og kommet over sirkler ute i myra? Da kan du ha gått deg på det vi kaller ei myrmile, den trønderske og særegne varianten av ei tjæremile. Du ser de gamle myrmilene som runde eller firkantede groper fylt med vann i myra. Noen ganger ser du også antydning til voll rundt.

IMGP0214

I over 1000 år ble tjære benyttet til impregnering av hus, båt, tau og garn. Bruksområdet var stort og den ble til og med brukt som medisin. Produksjonen dateres mest til middelalder og historisk tid, men de eldste dateringene viser vikingtid.

Tjære utvinnes fra tyrived som er feit furu. Fettstoffet i furua er harpiks (kvae). Prinsippet er å varme opp trerøttene eller ”spiken”, så harpiksen renner ut. Utvinning av tjære i myrmiler foregikk på runde treplatter i vassfylte groper kledd med never i myra. Der fikk tjæra renne ned i vannet hvor klumper med ren tjære lett kunne samles opp. Over plattingen bygde man så en mile. Arbeidet var tidkrevende, og bak ei tjæremile lå ofte en hel arbeidssesong i skogen. Mye stod på spill da mila ble tent, og brenningen ble holdt under kontinuerlig oppsyn. Mila skulle ulme. Om veden tok fyr, kunne hele mila brenne opp.

I 2012 undersøkte Trøndelag fylkeskommune ei myrmile i Budalen, en av seterdalene som ligger opp mot Forollhogna nasjonalpark i Midtre-Gauldal kommune. Dateringer fra tømmeret i plattformen fortalte at tømmeret ble felt i vinterhalvåret 1704-1705. Mila ble tømt for vann, og fram fra under plattformen kom et lite trekors til syne. Hvorfor satte milebyggerne opp et trekors under en plattform i ei myrmile i den trønderske utmarka, kan vi undre? Hva var betydningen?

IMG_1398

IMG_1403Nå viser det seg at trekors som det vi fant i myrmila i Budalen, er funnet flere steder. Oddmund Farbregd skriver om dette i SPOR nr. 1, 1989. Han foreslår at trekorset kan være et vernesymbol eller et redskap. Tjærebrennerne trengte en pinne eller en stikke for å fjerne vannlommer som dannet seg i tjæretønna, men korsene som er funnet virker for korte til å fungere til dette formålet. Farbregd skriver også at det flere steder er nevnt at man plasserte kors på toppen eller under miler for vern mot ulykke. Ut fra tilstanden til myrmila i Budalen, gjorde korset jobben sin. Bokstavene IHSV er risset inn i korset (hvor S’en står speilvendt). Inskripsjonen kan tolkes til den latinske setningen ‘in hoc signo vinces’, som betyr ‘under dette tegnet skal du seire’.

IMG_1406

Alle fotos: Knut Harald Stomsvik, Trøndelag fylkeskommune