Alle hjerters dag i Trøndersk forhistorie

I Norge er tradisjonen med å feire alle hjerters dag, eller valentinsdagen, temmelig ny. På forskning.no leser vi at kortene og bamsene først dukket opp i butikkhyllene i 1993. Men kjærligheten har vi ganske sikkert hyllet til alle tider også her til lands, helt siden de første kvinner og menn satte føttene sine på de forblåste trønderske strendene.

Hvordan viste menneskene i eldre steinalder sin kjærlighet til hverandre? Gjennom å gi hverandre gaver og fine ord, som vi i dag? Kanskje noen av helleristningene er former for kjærlighetserklæringer som vi i dag ikke klarer å tolke. Det første skriftspråket vi kjenner i Norge er runene. De eldste stammer fra ca. 200 etter Kristus, i perioden vi kaller eldre jernalder. Runene ble brukt helt opp i middelalderen, og det finnes mange bevarte runeinnskrifter som forteller om både varme følelser og vanskelig kjærlighet.

I Trondheims bygrunn er det funnet en del runeinnskrifter. De fleste er fra yngre jernalder og tidlig middelalder, for mellom 800 til 1000 år siden. Runeinnskriftene finnes på gjenstander og på ubearbeidet materiale, både av tre, bein, horn og stein. Innskriftene er av forskjellige typer. Noen er religiøse, andre kan være øvelser i å riste runer, det er funnet «merkelapper» med navn på eier og så har vi selvfølgelig kjærlighetserklæringene. Nedenfor er noen av dem gjengitt, i oversatt form.

Kjærlighetsbrev fra Trondheims middelaldergrunn

En gang i tidlig middelalder, kanskje så tidlig at folk fortsatt husket Olavs død på Stiklestad, hadde en treg trønder så varme følelser for en kvinne at han måtte få det ut og ned på «papiret», som var en nål av tre. Kanskje var nåla en gave som skulle overrekkes til kjæresten eller kona.

900 år senere ble trenålen funnet under utgravningene på folkebibliotekstomten i Trondheim. Runene var fortsatt leselige og på den ene siden av nålen står det «Jeg elsket møya enn bedre!». På den andre siden står det «Enn bedre!». Vi kan jo bare spekulere i om gaven ble mottatt eller om avsender mistet motet.

Nål runeinnskrift redigert

Nål med runeinnskrift, datert til 1050-1100 e.Kr. Foto: NTNU Vitenskapsmuseet

Et annet funn fra folkebibliotekstomten var en bygningsstokk, gjenbrukt til brolegging i en gate. På denne var det ristet «..kyss meg. For meg er..». Stokken er datert til 1150-1175 e.Kr. Trolig ble runene ristet på stokken mens den fremdeles stod i huset.

Et annet funn fra Trondheim er et sidebein, trolig av storfe. Innskriften tyder «Jeg elsker enka (kvinna) vél». Dateringen på denne er 1025-1050 e.Kr.

Kjærligheten har ikke bestandig vært lett. Fra en tomt på hjørnet av Kjøpmannsgata og Frue Stræte i Trondheim ble det funnet et sidebein av hest eller storfe med følgende innskrift: «Jeg elsket møya. Stadfestingen av barnebidraget for den ufødte fikk meg i klemma.» Denne er også datert til 1050-1100-tallet.

Trolig ble mange kjærlighetserklæringer ristet på tre og bein i middelalderen. Kun få brøkdeler har overlevd til vår tid. Organisk materiale brytes fort ned om det ikke er oppbevart under spesielle forhold.

En hilsen fra Bergen

Selv om vi stort sett fokuserer på trønderske kulturminner i bloggen, runder vi av med et lite dikt fra middelalderen funnet på en runepinne fra Bryggen i Bergen. Kanskje kan diktet inspirere noen av våre lesere til å selv sende et kort, eller kanskje en runepinne, på denne kjærlighetens dag:

Tenk på meg.

Jeg tenker på deg.

Elsk meg,

jeg elsker deg.

dikt bergen 2

Kjærlighetsdikt på runepinne fra Bergen, datert til ca. 1185 e.Kr. Foto: Kulturhistorisk museum, UiO.

 

Dødens dal, en unik gravplass i Storholmmarka i Osen

20190905_103755

Et stort overgrodd gravfelt med over førti gravrøyser fra eldre jernalder for over 1500 år siden ligger i Storholmmarka, like nord for Sætervika i Osen kommune. I flere år har elever og lærere ved Seter skole renset noen av røysene for vegetasjon og årlig holdt vegetasjonen på røysene nede.

Skolens ni elever i 3. – 9. trinn, tre lærere og rektor tok oss arkeologer fra Trøndelag fylkeskommune med på tur og omvisning på gravfeltet en regntung dag i begynnelsen av september. Ruvende over gravfeltet, som et signal om røysenes plassering i landskapet, ligger den spesielle fjellformasjonen kalt «Hatten». Så monumental og spesiell at den forteller historien om et rituelt og hellig landskap i eldre jernalder. Her ble noen utvalgte lagt til hvile og fikk røys lagt over seg for lenge siden. Her finner du historiene om jernaldergravfeltet i Storholmmarka som lærere og elever ved Seter skole oppfatter det, først publisert i lokalavisa «Runer» fra Osen:

Dødens Dal: en unik gravplass i Storholmmarka ved Seter

I Storholmmarka finnes en gravplass fra eldre jernalder som skolen gjennom flere år har jobbet med. I flere omganger har vi ryddet gravrøyser slik at de igjen er synlige. Gravrøyser fins overalt i området vårt, men i Storholmmarka fins det mange, og vi på skolen har undret oss over hvorfor de ligger akkurat der. Er det noe spesielt med denne plassen? Vi bestemte oss for å invitere hit arkeologer fra fylket for å lære mer om denne plassen.

Torsdag 5. september fikk vi på Seter skole besøk av arkeologene Kristin Prestvold og Hans Marius Johansen fra Trøndelag fylkeskommunes kulturminneavdeling. De var spente på å se området, for det var bare ett annet sted på kysten i midt- Norge at en samling av gravrøyser var plassert slik som her, etter kartet de hadde sett på. Sammen med dro vi på befaring i området, og det de kunne fortelle oss var spennende.

Med en gang Kristin fikk øye på fjellet, forsto hun sammenhengen.

Plassen er unik

Gravrøysene ligger under en veldig spesiell fjellformasjon, Storholmmarkhatten, eller Hatten. Kommer du fra vest ligner den en høy hatt.

blogginnlegg Storholmmarka lærere1

Arkeologene kunne fortelle oss at røysenes plassering under denne ruvende hatten vitner om et hellig og rituelt landskap i jernalderen. Her ble nok noen utvalgte lagt til sin siste hvile før de fikk en røys lagt over seg. Dette er altså et hellig sted. Den er unik fordi den er lagt slik under dette spesielle fjellet. Ingen andre steder er det så mange røyser langt fra boområdene.

Ekstra spennende er det å tenke på at de to karene som ble funnet i Bølekonta på 1980-tallet levde på den tida denne gravplassen var i bruk. Hadde de kanskje vært i kamp med folket her, blitt skada og flyktet og funnet gjemmeplass i hula på Bøle? Vi kan bare fundere.

Det er viktig å fortelle om denne gravplassen og gjøre den bedre kjent. Planen nå framover blir å få til skilting hit og å sette opp en informasjonstavle så alle som tar turen hit kan få et innblikk i stedets historie.

Selv om været ikke var med oss denne dagen, var det ingen som klaget. Vi ble våte til skinnet av piskende regn og vind, men det gjorde ingenting når vi fikk høre om denne plassens betydning. Vi hadde en flott og lærerik dag. Det gir litt ærefrykt å høre om hva som finnes av verdier i form av kulturminner rundt oss. De er viktige å ta vare på for ettertiden. Det gir oss litt perspektiv å vite at vi bor på et sted der det har bodd mennesker i mange tusen år.

Blogginnlegg Storholmmarka lærere2

Storholmarka år 519 (en fantasihistorie fra fortida)

Skrevet av Emil Tørriseng-Angen

Trym og resten av mannskapet gikk ut av båten og opp på land. De så seg litt rundt og bestemte seg for hvor husene skulle bygges. Trym og Geir gikk litt inn i marka, og når de gikk forbi en haug så de ett fjell; Et stort fjell med en stor stein på. – Dette er stedet vi skal ha gravplassen!, sa Trym. Geir: Ja jeg er helt enig, Høvding.

Da de kom tilbake fortalte de resten av mannskapet om det store fjellet med steinen oppå, og at de skulle ha gravplassen der. De hadde hentet alt utstyret fra skipet, og de hadde allerede begynt å sette opp hus.

Etter noen dager hadde de satt opp noen hus. Og noen av mennene hadde dratt ut med skipet for å fiske.

Litt etter at skipet hadde kommet hjem med fisken kom det 4 fremmede skip i horisonten. Trym ba alle mennene sine om å hente våpen, og at kvinnene skulle ta med barna inn i husene.

En halvtime senere gikk menneskene fra de 4 skipene opp på land. De snakket samme språk som Trym sitt mannskap. – Jeg heter Trygve, vi vil ikke sloss, sa en av de fremmede menneskene. Trym: Hva vil dere da?

Trygve: Vi trenger mat og vann, dere kan få penger av oss hvis vi får mat av dere.

Trym: Ok, dere kan få fem sauer og noen egg hvis vi får 20 % av gullet deres. Er det en avtale?

-Ja, det høres ganske bra ut.

Etter 3 uker og 2 dager kom det fram 2 skip i horisonten, Trym ga den samme ordren som han hadde gitt tidligere. Da skipene kom i land stormet det rundt 40 mann ut av skipene. Alle bar våpen og de ropte: Angrip! Men Trym sine menn var bare 18.

Etter slaget hadde Trym mistet 7 menn, men de vant slaget til tross for at de var i mindretall.

De begravde de døde på gravplassen. Dette stedet måtte være hellig.

  • Dette er et hellig sted, gudene har beskyttet oss mot våre motstandere! Vi må ofre gaver til de døde, ellers vil en stor ulykke ramme oss.

Fem uker senere kom det noen mennesker vandrende bort til landsbyen. Nesten alle var skadet. Trym kjente igjen en av menneskene, det var de som hadde spurt dem om mat tidligere. Noen av barna gråt. En av kvinnene gikk frem til Trym å ba ham gråtende om å hjelpe dem. Trym snakket med Geir og noen flere om hva de skulle gjøre med de skadete menneskene. De bestemte seg for å la dem bo i landsbyen, men først ville Trym vite hvorfor de var skadet, noen av menneskene hadde brannsår. Menneskene fortalte at det hadde kommet noen ved midnatt og satt fyr på husene og plyndret dem. Mange mennesker hadde dødd. De som plyndret landsbyen deres hadde fulgt etter dem et stykke, men de hadde snudd halvveis på veien.

Dette stedet var virkelig hellig, tenkte Trym og gikk tilbake til landsbyen.

20190905_101644