Våren 2018 ble en spennende og ganske så unik fangstgrop oppdaget i nærheten av Mellingsætra i Skaun kommune. En fangstgrop, tenker du kanskje, er det så spennende da? Det kryr jo av dem! Fangstgroper er vanlige kulturminner i Trøndelag, og området rundt Mellingsætra er intet unntak. Det spesielle med fangstgropa på Mellingsætra er at en rotvelt tok med seg vegetasjonen og avdekket to rekker med tømmerstokker i midten av gropa. En bevart tømmerkasse som fanget elgen nede i fangstgropa, det er ganske unikt!

Rekkene med stokker som har fungert som en kasse. Midt i gropen er det spor etter elg! Foto: Svein Ola Syrstad/Astrid Fuglås

Vi befarte funnstedet i slutten av september, og det var med stor spenning vi nærmet oss fangstgropa. Selve gropa var ikke særlig godt markert, og den gang treet sto midt i gropa måtte det ha vært vanskelig å få øye på den. Men kun meter fra den eksponerte gropa ligger en annen fangstgrop, denne er stor og dyp, med kraftig voll. Fangstgropene ligger på en smal terrasse med bratte skråninger i øst og vest, og et elgtråkk går den dag i dag langs terrassen i retning nord-sør. Gropene har effektivt sperret av passasjen, og kanskje har det vært sperregjerder mellom gropene og skråningen den gangen de var i bruk. Toppen av gropene kan ha vært tildekket med kvist og gress.

Midt i bildet ser vi den eksponerte tømmerkassen som ble synlig etter en rotvelt. Fra venstre: Ole Risbøl fra NTNU Vitenskapsmuseet og Svein Ola Syrstad. Astrid Fuglås og Knut Harald Stomsvik fra Trøndelag fylkeskommune står på hver sin side av treet som er veltet. Foto: Ingvild Sjøbakk

Fangstgroper er fangstanlegg for hjortevilt, i dette tilfellet er det nok elg det har vært jaktet på. En fangstgrop kan være konstruert på forskjellige måter, men mange har hatt tømmerstokker opp langs sidene av gropen. Tømmerkonstruksjonen har fungert som en kasse som elgen ikke kommer seg opp av. Fangstgroper kan ligge for seg selv, men det mest vanlige er at de har ligget i system med mange groper som har fulgt terrenget hvor elgen ikke har hatt alternative ruter, for eksempel langs en bratt skråning. For at fangsten skulle være mer effektiv kunne man bygge sperre- eller ledegjerder i tilknytning til gropene. Fra skriftlige kilder er det også kjent at jegerne satte furukvister på toppen av gropene for å lokke elgen (Jacobsen og Follum 1997:182)

Dette er en fangstmetode som har vært brukt helt fra steinalder og opp til moderne tid, men bruken ble forbudt ved lov i 1863. De fleste daterte fangstgroper er fra jernalder og middelalder. Etter at det ble slutt på bruken av denne type fangstmetode ble nok en god del fylt igjen for at husdyr på beite ikke skulle falle ned i dem.

Det er sjelden vi arkeologer får se selve tømmerkonstruksjonen, som regel ser vi bare en fordypning i bakken, og noen ganger kan vi kjenne restene av tømmer når vi stikker i bunnen av gropa med jordbor. Tømmeret som var eksponert etter rotvelten var i svært god stand, og det ble raskt besluttet å ta ut en prøve for å få gropen datert. Fangstgroper kan ha vært brukt i flere faser og over svært lang tid. Det vi ser restene av her er den siste bruksfasen.

Prøven fra tømmeret får vi datert ved å bruke dendrokronologi. Det vil si at treet blir datert ut fra årringene, og vi kan således finne ut hvilket år tømmeret ble felt. Nå venter vi bare på resultatene.

Vi kommer med en oppdatering så snart vi har funnet ut mer om alderen på gropa.

Noen meter vest for den eksponerte tømmerkassen ligger en annen stor fangstgrop. De indre målene i denne stemmer godt overens med målene til tømmerkassen. Fra venstre: Knut Harald Stomsvik og Svein Ola Syrstad. Foto: Ingvild Sjøbakk

Referanse: Jacobsen, Harald og Jørn-R. Follum 1997: Kulturminner og skogbruk. Skogbrukets Kursinstitutt.