Kongevegen over Dovrefjell – en forbindelseslinje mellom datidens og nåtidens reisende

Kongevegen mellom Dovre og Fokstua Foto Matti Bernitz

Sommeren 1685 reiste kong Christian V over Dovrefjell. Den dansk-norske kongen var på sin rituelle kongeferd gjennom Norge mot Trondheim. Hele kongefølget måtte ri til hest over Dovrefjell, og fulgte gamle stier og tråkk som har gått over fjellet siden middelalderen. I 1704 gikk nok en kongeferd over fjellet. Denne gang var det Christian V’s sønn, Fredrik IV, som hadde lagt ut på sin norgesreise. Kildene forteller at Fredrik IV kunne gjennomføre reisen over fjellet med tohjuls karjoler, noe som betyr at det har vært en betydelig oppgradering av vegstandarden siden sist kongeferd. Hva skjedde i løpet av disse årene? Hvem anla denne nye kjørbare vegen over fjellet? Spørsmålene er mange, og i dag kjenner vi bare til bruddstykker av historien om den første kongevegen over Dovrefjell.

En stor kilde til kunnskap er selve kulturminnet Kongevegen over Dovrefjell som fremdeles slynger seg over fjellet. Noen steder finner vi kun korte bevarte biter av kongevegen, skjult mellom den gamle riksvegen og E6. Men det finnes også lengre bevarte strekninger, som mellom Dovrebygda og Fokstua, over Hjerkinnhø og over Vårstigen. Kongevegen over Dovrefjell er et viktig kulturminne som vitner om en tid da det ble behov for bedre ferdselsveger i Norge. I løpet av 1600-tallet fikk flere næringsvirksomheter et stort oppsving som krevde bedre infrastruktur. Transport av malm fra gruvene i Kongsberg ble en viktig grunn til at den første kongevegen ble anlagt mellom Kongsberg og Hokksund i 1624. Utbyggingen av postvesenet og militæret er andre grunner til at det kom en kongelig forordning om å utbedre hovedvegene i Norge.

IMG_0169MattiBernitz2017KongevegenDovrefjell

Selv om vegstandarden over Dovrefjell ble utbedret før kong Fredrik IVs kongeferd i 1704, skildres reisen over fjellet som farefull. Kongefølget måtte få hjelp av bøndene i området for å komme seg over Vårstigen. Hvis vi følger den eldste traséen av kongevegen over Vårstigen i dag, er det lett å forstå at ferden må ha vært både farlig og strabasiøs. Kleivene på traséen er så bratte at det er vanskelig å se for seg at det har vært mulig å reise over Vårstigen med vogner i det hele tatt.

I 1733 var det en annen kongeferd over fjellet som gir informasjon om at vegstandarden var blitt utbedret nok en gang. Christian VI gjennomførte sin kongeferd dette året, og han kunne reise over Dovrefjell med firehjuls karosser. Han hadde et stort følge med seg. Det var så mange som nesten 200 personer som reiste med kong Christian VI og dronning Sophia Magdalena.

Akvarell av Jacob Fosie som illustrerer Christian den VI i 1733

Akvarell av Jacob Fosie som illustrerer Christian IVs ferd over Vårstigen i 1733

I løpet av siste halvdel av 1700-tallet ble Kongevegen over Dovrefjell igjen utbedret. Det var brødrene Krogh, generalvegmestre i hver sin landsdel, som var ansvarlig for utbedringen. Krogh-brødrene var inspirert av kontinentale vegprinsipper, og anla nye rette vegtraséer som var langt bedre fundamentert enn tidligere. Traséene fra slutten av 1700-tallet skiller seg ut fra den tidligste kongevegfasen, og er godt synlige i terrenget over Dovrefjell i dag. Det var trolig denne traséen som ble brukt ved den kongelige reisen som ble gjennomført av kronprins Fredrik i 1788.

Kongevegen over Hjerkinnhø - Foto Matti Bernitz

Kongevegen over Hjerkinnhø.

En annen kongeferd over Dovrefjell er foreviget gjennom Aasmund O. Vinjes reiseskildring Ferdaminne frå sumaren 1860. Vinje skildrer Karl XV’s reise, fjellet, folket han møtte og reflekterer over samtiden. I Vinjes reiseskildring har også det tradisjonsrike stedet Porten fått sin plass. Porten markerer grensen mellom Oppland og Trøndelag hvor det var tradisjon å sette opp en velkomstportal til ære for kongen. Går vi kongevegen over Hjerkinnhø i dag, kan vi fremdeles finne rester av markeringen ved fylkesgrensen mellom Trøndelag og Oppland. Ser vi nøyere etter, finner vi også andre vegminner langs kongevegen her. Det er bautaer, stabbesteiner, stikkrenner og varder langs vegen. Vi kan oppdage stadig nye vegminner langs Kongevegen over Dovrefjell som gir oss ny kunnskap om vegen. I sommer gjorde vi nok en oppdagelse. På en større stein ved kongevegen over Hjerkinnhø er årstallet 1812 innrisset. Det vekker ny nysgjerrighet og undring. Hvem risset inn dette årstallet? Hvorfor? Spørsmålene gir nytt grunnlag for å utforske og studere kongevegens historie videre.

En vandring langs kongevegen kan gi mange nye opplevelser og oppdagelser for hver enkelt vandrer, men det bestandige fjellandskapet som omkranser vegen kan også gi mange av de samme naturopplevelsene. Det fortelles om prins Christian Frederik som ble så fascinert av fjellene at han begynte å gå til fots mot Snøhetta da han reiste over fjellet i 1814. Vinje skildrer på samme måte hvordan de reisende snakker om fjellet som «så makelaust vent», og skriver om Snøhetta som han ser fra kongevegen over Hjerkinnhø. Når vi går kongevegen over Hjerkinnhø i dag kan vi kjenne den samme dragningen mot den majestetiske Snøhetta og Svånåtindan i vest. En vandring langs kongevegen kan gi opplevelser som ligger utenfor tid og rom, og på den måten skaper vegen forbindelseslinjer mellom datidens og nåtidens reisende.

Ann Kristin Engh på kongevegen Foto Marit Johansson

Forfatter er Marit Johansson, prosjektleder Kongevegen over Dovrefjell, et fireårig hovedprosjekt for å sette i stand Kongevegen over Dovrefjell (den eldste kjørbare hovedvegen) og ta den i bruk som en sammenhengende historisk vandringveg samt formidle den viktige ferdselshistorien over fjellet. Hovedprosjektet består av fem delprosjekter: Istandsetting Trøndelag, istandsetting Oppland, tilrettelegging, formidling og verdiskapning, drift og forskning.

Foto: Matti Bernitz

Litteratur:

Johansson, Marit (2018): Kongevegen over Dovrefjell. En kartlegging av den historiske vegen og mulighetene i dag. Rapport fra Forprosjekt Kongevegen over Dovrefjell. Statens vegvesen

Nielsen, Anne-Mette (1999): Kongeferder i Norge gjennom 300 år. Statens vegvesen Norsk vegmuseum

Steinsland, Gro (2014): Dovrefjell i tusen år. Mytene, historien og diktningen. Vigmostad og Bjørke A/S, Oslo

Vinje, Aasmund O. (1860): Ferdaminne frå sumaren 1860. Samlaget, Oslo

Mausoleet på Rostad

Rostad på Inderøy huser i dag et av Norges svært få mausoleer, og dette gravminnet forteller en gripende historie om tre sammenvevde skjebner; historien om en statsminister, en engelsk frue, hemmelig kjærlighet, politiske svertekampanjer, selvmord, et mausoleum i en gravhaug og et barnehjem.

Skjermbilde_mausoleum2
Mausoleet i parken på Rostad. Foto: Inger Marie Kimo/TRFK.

Ole Richter – Norges mann i Stockholm

Ole Richter ble født i 1829 på Rostad i Inderøy og ble etter hvert både høyesterettsadvokat, stortingsrepresentant og ordfører i Inderøy. Han avslo et tilbud om å bli norsk-svensk ambassadør i USA, men ble senere generalkonsul i London.

På Stortinget ble han kjent som en moderat og liberal Venstremann, som ønsket å bygge bro over politiske motsetninger. På denne tida var Norge i union med Sverige, og med sine diplomatiske egenskaper fikk Richter derfor tilbud om å bli Norges statsminister og fremste talsmann i Stockholm, som han takket ja til i 1884.

Skjermbilde_richter
Ole Richter som norsk statsminister i Stockholm. https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=55044792

Stjernen faller

Under jusstudiene i London hadde Richter blitt kjent med Susan Wakeford Attree, en engelsk godseierdatter. De inngikk forlovelse, men hun døde  før de rakk å gifte seg.

Han ble senere gift med Susans yngre søster, Charlotte, og de flyttet ut til hans hjemgård Rostad på Inderøy. Charlotte trivdes ikke noe særlig på Rostad eller i Skandinavia og følte seg langt borte fra familie og sosietetsliv. Hun slet også med helsa og fikk alkoholproblemer, og døde i 1885. Til tross for gnisninger mellom dem sørget Ole Richter over tapet av kona. I 1886 fikk han tillatelse til å opprette et privat gravsted hjemme på Rostad, og han fikk bygd opp et gravkammer inne i en stor gravhaug på gården. Charlottes båre ble satt inn her, og Richter fikk reist en obelisk på toppen av gravhaugen og -kammeret; med innskriften «Til Amindelse om Statsministerinde Charlotte Wakeford Richter, f. Attree. Her Husband raised this monument in sorrow and affection”.

I tida etter Charlottes død fant Ole Richter etterhvert trøst i den langt yngre Ebba Astrup. De ble etter hvert hemmelig forlovet, men Richter hadde betenkeligheter med forholdet pga. alderforskjellen; han var 34 år eldre enn henne, og han ante kanskje også at han var en fallende politisk stjerne.

I perioden som norsk statsminister kom Richter på kant med flere andre sentrale politikere, både på grunn av personlige forhold og ulikt ståsted i politiske saker. Da Bjørnstjerne Bjørnson i en tale feilsiterte et brev han hadde mottatt fra Richter, med den følge at Richter ble stemplet som illojal til den sittende norske regjering, førte dette til en dyp politisk krise. Richter tok dette svært tungt. I tillegg hadde han gjennom flere år slitt med depresjoner. Det endte med at han begikk selvmord på statsministerhotellet i Stockholm 18. juni 1888.

«…en meget bedrøvelig Sak…»

Siden Richter hadde begått selvmord, fikk han ikke begraves i signet jord på kirkegården, og biskopen påla at det heller ikke skulle forrettes gravferdsseremoni. Men soknepresten Albert Lange var uenig. Hans siste ord i saken var: «Herom er at sige, dog kun for seg selv: Det lader til å være en meget bedrøvelig Sak. Jeg har bedrøvet Biskoppen, og Biskoppen har sandelig bedrøvet mig; og hvem av os i denne Sag har bedrøvet Gud mest, derom får han dømme, – for derom bliver Biskoppen og jeg ikke enig.» Det hadde også gått ut ordre fra høyeste hold om at ingen offentlige tjenestemenn skulle delta i begravelsen. Like fullt var det over 200 kranser og mer enn 1000 personer i kirka. Han ble siden gravlagt ved siden av sin kone Charlotte i gravkammeret.

«Mor Rostad»

Første gang Ebba Astrup fikk besøke Rostad var i forbindelse med Richters gravferd, og hun sørget dypt over sin forlovede. Da «Foreningen til Omstreifervæsenets Modarbeidelse» i 1899 ønsket å kjøpe Rostad gård og bruke den som barnehjem, grep hun muligheten og flyttet dit. Ebba var av rik familie og bidrog antagelig med et større beløp til kjøpet av gården. Rostad er barnevernsinstitusjon den dag i dag.

Ebba fikk etter hvert tilnavnet «Mor Rostad» for sin innsats med barnehjemmet, og fikk i 1923 Kongens fortjenestemedalje i gull. I 1907 fikk hun også oppført fronten på Richters gravkammer til minne over sitt livs store kjærlighet. Hun ble senere gift med Sofus Eggen fra Verdal og flyttet til hans hjemgård, men hun gjorde avtale med ham om at hun ved sin død skulle gravlegges på Rostad. To år etter hennes død ble hennes urne satt ned i toppen av gravhaugen, over gravkammeret.

Taket i gravkammeret ble åpnet i forbindelse med reparasjonsarbeider i 2007. Da fant man en kjole, noen brev og telegrammer, og en revolver. På grunn av fuktskader var brevene dessverre uleselige, men man antar at revolveren er den samme som Richter begikk selvmord med. -Er dette en siste kjærlighetserklæring fra Ebba?

019 (2)
Barn og ansatte ved barnehjemmet på Rostad, 1906. Ebba Astrup, «Mor Rostad», i svart kjole til venstre på bildet. Foto: http://www.rostadsvenner.no/bilder_ny2.html
Skjermbilde_ebba
Ebbas minneplakett i bakken over gravkammeret: Ebba Astrup Eggen «Mor Rostad» 1863-1944. Foto: Inger Marie Kimo/TRFK. 

 

Yngre steinalder – bondesteinalderen

DSC01135 foto Anne Haug

Vi kaller perioden mellom 4000 og 1800 før Kristus yngre steinalder. Folk i Trøndelag lever som tidligere av jakt, fangst og fiske, men noe nytt er i ferd med å skje. Jordbruket gjør sitt inntog sørfra, det brer sakte om seg, og vi begynner å dyrke jorda og holde husdyr. Det er en gradvis overgang, avhengig av hva naturen gir av muligheter, hvor du bor i dette vidstrakte og varierte landskapet, og ikke minst tilgangen til fisk og vilt. Noen steder tar det ikke lang tid før små åkerlapper omkranser bosetningene. Andre steder egner seg best til husdyrhold og mange steder er det best å drive med jakt og fiske på de gamle tradisjonelle måtene. Utover i yngre steinalder er variasjonen i levemåte blant folk og grupper i Trøndelag stor.

Blomsterstøv i myrene forteller oss om klima, vegetasjon og om jordbrukets inntog i landsdelen vår. For om lag 4000 år siden går skogen tilbake samtidig som beiteplantene er i framgang og sporene etter kornavl blir tydelig. Stadig større områder blir ryddet for skog, busker og kratt. Korn dyrkes på små parseller i den etter hvert glisne skogen, og husdyra beiter på gressganger rundt boplassene. Folk vet om hverandre over store avstander, da vannet fører og binder menneskene sammen. Oppdyrkingen av landet og omfanget av handel og samkvem får et stadig større omfang. Gjenstander og funnforhold er forbausende like i lavlandet i Sør-Norge og i Trøndelag. Flintdolker og pilspisser fra Trøndelag er lik de som er funnet sørover i landet.

Steinaldermenneskene etterlot seg ikke spor som forteller hvem de var. Vi har ingen skriftlige nedtegnelser som forteller om enkeltpersoner og hendelser. Men fortidens trøndere begynte å lage vakre bilder på berg. Vi vet lite om hvorfor de risset figurene, og hva de betydde. Kanskje risset de dyrefigurene i berget for å gi dem makt over dyrene, og gi dem god jaktlykke? Kanskje ble figurene laget av sjamaner som kunne ikle seg dyreham og foreta rituelle reiser til åndeverdenen? Kanskje var helleristningene en kulisse for datidens teater, der fortellinger ble overlevert fra gammel til ung rundt leirbålet? Kanskje var de et klasserom for opplæring av de unge håpefulle, de fremtidige generasjonene? Malingene og ristningene gir oss små kikkhull inn i kvinner og menns tankeverden for så mange tusen år siden. Vi vet lite, og vi er nysgjerrige, og for hvert svar får vi ti nye spørsmål.

Jegersteinalderens bergkunst, veideristningene, blir ofte kalt den nordlige bergkunsttradisjonen i Norge. Dette i motsetning til bronsealderen og jernalderens jordbruksristninger som blir omtalt som den sørlige tradisjonen. Jordbruksristninger finnes hovedsakelig i Sør-Norge, og veideristninger dominerer i Nord-Norge. I Trøndelag møtes de to tradisjonene. Noen steder finner vi bergbilder fra begge tradisjoner i samme landskap: i samme dal, på samme gård og noen ganger på samme bergflate. Bergkunsten står fremdeles på fjellveggene som håndfaste spor etter steinalderens mennesker.

Stykket-elgen

Helleristningenes landskap – Bardal i Steinkjer kommune

Da bergflaten på Bardal ble tatt i bruk som ristningsberg en gang i steinalderen lå sjøkanten 100 meter unna. Berget lå ved dalføret nordover mot Reinsvatnet og nordvestover til Namdalen. Beliggenheten var populær, og et stort antall ulike figurer ble risset og hogget inn i bergflaten, delvis over hverandre. Figurene viser at berget var i bruk i flere tusen år, i yngre steinalder, bronsealder og inn i jernalderen. Overlappingen av figurer tyder på at selve handlingen å lage ristningene var like viktig som resultatet. Hvilke seremonier foregikk på flaten foran berget?

Motivene som stadig går igjen er båter, hester, elg og rein, fotsåler, mennesker, skålgroper, fugler, hval, bjørn og geometriske figurer. De fleste ble laget av en jordbrukende befolkning i bronsealderen, men de flotte kjempestore dyrefigurene og rammefigurene ble hogget inn av jegerfolk en gang i yngre steinalder. Av figurene fra steinalderen dominerer elgen.

Rundt 70 dyremotiver og geometriske figurer ble hugget inn i steinalderen. Senere hugget folk inn om lag 400 motiv av den sørlige tradisjonen: store bronsealderbåter, væpnede menn, hester og spiraltegn. Helleristningene forteller om kontakt mellom ulike mennesker og ulike tradisjoner. Bildemylderet er et veiskille mellom jordbruksbygdene og utmarka og menneskene som bodde i de forskjellige landskapene. Fra jegersamfunnet til jordbrukssamfunnet, i glidende overganger eller ved voldsomme brudd.

Bardal

Boplassen på Vassetra i Hitra kommune

I yngre steinalder så landskapet på Vassetra annerledes ut enn i dag. Sjøen gikk 8 – 10 meter høyere og boplassen lå i bunnen av et lunt havnebasseng. En god plass å bo, solrik og lun, med nærhet til ressurser både på sjø og land. Boplassen lå rett ved Dolmsundet hvor strømmen går sterk, rik både på fisk og sjøpattedyr. Da arkeologene gravde ut den gamle boplassen i 2008 fant de en rekke jakt- og fiskeredskaper av flint, skifer og annen bergart. De mange pilspissene vitnet om en spesialisert teknikk. Jegerne visste nøyaktig hvilken pilspiss som egnet seg best til for eksempel jakt på sjøfugl. Funn av skiferkniver viser at sløying og flåing av dyr var en viktig aktivitet på boplassen. Noen av knivene har dekor i form av et sikksakkmønster. Kanskje bare ren dekorasjon, men kanskje også med andre betydninger skjult for oss i dag? Kunne jegeren kanskje lettere nedlegge et bytte ved å dekorere en pilspiss eller kniv? Kanskje dekoren ble laget med magisk hensikt?

DSC01132 - foto Anne Haug

På boplassen gravde arkeologene fram kulturlag som for det meste bestod av slakteavfall og søppel, over tid omdannet til svart fet jord. I laget lå små brente bein, mengder med brent stein, trekullrester og hasselnøttskall. Utgravningene av boplassen på Vassetra avdekte også restene av et ildsted og avtrykk etter stolper som forteller at for mange tusen år siden stod et hus på plassen.

Trønderske myrmiler

Har du vært på tur i trøndersk natur og kommet over sirkler ute i myra? Da kan du ha gått deg på det vi kaller ei myrmile, den trønderske og særegne varianten av ei tjæremile. Du ser de gamle myrmilene som runde eller firkantede groper fylt med vann i myra. Noen ganger ser du også antydning til voll rundt.

IMGP0214

I over 1000 år ble tjære benyttet til impregnering av hus, båt, tau og garn. Bruksområdet var stort og den ble til og med brukt som medisin. Produksjonen dateres mest til middelalder og historisk tid, men de eldste dateringene viser vikingtid.

Tjære utvinnes fra tyrived som er feit furu. Fettstoffet i furua er harpiks (kvae). Prinsippet er å varme opp trerøttene eller ”spiken”, så harpiksen renner ut. Utvinning av tjære i myrmiler foregikk på runde treplatter i vassfylte groper kledd med never i myra. Der fikk tjæra renne ned i vannet hvor klumper med ren tjære lett kunne samles opp. Over plattingen bygde man så en mile. Arbeidet var tidkrevende, og bak ei tjæremile lå ofte en hel arbeidssesong i skogen. Mye stod på spill da mila ble tent, og brenningen ble holdt under kontinuerlig oppsyn. Mila skulle ulme. Om veden tok fyr, kunne hele mila brenne opp.

I 2012 undersøkte Trøndelag fylkeskommune ei myrmile i Budalen, en av seterdalene som ligger opp mot Forollhogna nasjonalpark i Midtre-Gauldal kommune. Dateringer fra tømmeret i plattformen fortalte at tømmeret ble felt i vinterhalvåret 1704-1705. Mila ble tømt for vann, og fram fra under plattformen kom et lite trekors til syne. Hvorfor satte milebyggerne opp et trekors under en plattform i ei myrmile i den trønderske utmarka, kan vi undre? Hva var betydningen?

IMG_1398

IMG_1403Nå viser det seg at trekors som det vi fant i myrmila i Budalen, er funnet flere steder. Oddmund Farbregd skriver om dette i SPOR nr. 1, 1989. Han foreslår at trekorset kan være et vernesymbol eller et redskap. Tjærebrennerne trengte en pinne eller en stikke for å fjerne vannlommer som dannet seg i tjæretønna, men korsene som er funnet virker for korte til å fungere til dette formålet. Farbregd skriver også at det flere steder er nevnt at man plasserte kors på toppen eller under miler for vern mot ulykke. Ut fra tilstanden til myrmila i Budalen, gjorde korset jobben sin. Bokstavene IHSV er risset inn i korset (hvor S’en står speilvendt). Inskripsjonen kan tolkes til den latinske setningen ‘in hoc signo vinces’, som betyr ‘under dette tegnet skal du seire’.

IMG_1406

Alle fotos: Knut Harald Stomsvik, Trøndelag fylkeskommune

Eldre steinalder i Trøndelag

tegning_1Nytt land steg av hav ved slutten av siste istid for over 12000 år siden. Den store innlandsisen trakk seg tilbake og store reinflokker trakk nordover til det nye tundralandsskapet frigitt av isen. Og der reinen dro fulgte reinjegerne etter.

Reinjegerne tok seg fram langs kysten i skinnbåter og overvintret i sjøkanten der det var isfritt. Vi finner sporene av denne tidligste befolkningen i Trøndelag langs de gamle strendene. På grunn av landhevingen siden slutten av siste istid, ligger de eldste boplassene 40 – 50 meter over dagens havnivå. Mange av boplassene er ikke synlige på markoverflata. De er funnet ved hjelp av prøvestikking som har brakt for dagen tilslått flint og andre rester etter datidas redskaper.

Det har aldri vært særlig langt fra ytterkysten til fjellterreng i Midt-Norge, og fra tilholdssteder på ytterkysten beveget reinjegerne seg innover i landet til reinfangst ved brekanten av innlandsisen. Langs brekantene innover Dovrefjell kan vi i dag finne tangespisser av flint som isen har hatt i forvaring i tusenvis av år. Flinten ble plukket opp i fjæresonen på ytterkysten en gang for 8-10 000 år siden. En jeger laget en pilspiss og tok den med til fjells på reinsjakt.

Øverst i dalførene i fjellheimen i Trøndelag finner vi funnrike steinalderlandskap, særlig knyttet til vannveier og innsjøer. På nes og eid, på strender i lune viker, ved bekkeoser, innløp og langs loner i stryk har steinbrukende fangstfolk etterlatt spor på liknende vis som i fjæresonen på kysten. Uten den samme tilgangen på flint som på ytterkysten, har mennesker slått spisser og skjæreredskap av kvartsitt og kvarts.

Sikre tegn på en steinalderboplass er spor etter produksjon av steinredskaper. Etter flere tusen år er sporene, som en gang lå åpent i overflata, overgrodd av torv. Under torvlaget kan bakken være strødd med store mengder av slått flint, kvarts og kvartsitt. Hvis vi er heldige finner vi også ildsteder og rester av teltringer og jordhytter Boplassene ligger noen meter fra der det måtte være fint å trekke skinnbåtene på land.

Vi tror det var et godt liv. Det bugnet av mat i sjøen og på land.

Steinalderboplassene på Djupskarmoen i Fevåg

tegning_3Djupskarmoen er i dag ei stor myr som heller slakt nedover mot sjøen i Fevåg, Indre Fosen kommune. Ingenting annet enn røsslyng og gresstuster er synlig på overflata. En helt vanlig myrflate. Men myra har hemmeligheter. Gjemt og skjult under den vasstrukne torva ligger gamle gjenstander laget og brukt av barn, kvinner og menn som levde i den eldste steinalderen for mellom 6500 og 8500 år siden.

Den gang var myra en bukt, lunt skjermet for vestaværet og godt egnet som boplass. Havet sto 30-40 meter høyere enn nå og steinaldermenneskene slo seg ned kun noen få meter fra strandkanten. Vannet stod så høyt at Fevåghalvøya var en øy. Menneskene som bodde på øya hadde sjøgående båter laget av skinn.

Høsten 1995 ble det på fem steder i myra funnet redskaper av forskjellige steinslag som flint, kvarts og kvartsitt. Sammen med gjenstandene ligger lag med svart jord og trekull, rester etter måltider og annet. Restene forteller om et folk som levde av fiske og fangst.